Jo, vi har ambisjoner

I forrige Universitas antyder André Larsen Avelin at rektorkandidatene mangler ambisjoner, at vi kanskje «har hørt litt for mye på Studentparlamentet» og at vår holdning til studiereformen er at den «er kommet for å bli» og at det derfor er «lite å gjøre med det».

Vi i vårt team kjenner oss ikke igjen i dette defensive synet. Reformen var nødvendig, noe som ikke minst ble tydelig gjennom UiOs egenevaluering fra 2001. På studiesiden viste evalueringen at studentene fikk for svak oppfølging underveis, at de var generelt kritiske til undervisningens pedagogiske kvaliteter, at almennfakultetenes studier hadde for svak relevans til arbeidslivet samtidig som man manglet gode mekanismer for å utvikle nye tilbud på tvers av fag, at eksamensformene var gammeldagse og at studentene var usikre på hvilke kriterier de ble vurdert etter. Studiekvalitetsarbeidet var for tilfeldig og manglet incentiver, og framfor alt: Vekttallsproduksjonen var for lav. Det er romantikk å redusere dette siste poenget til et spørsmål om den enkeltes frihet til å følge sin egen studieprogresjon. Altfor mange studenter falt fra uten å ta noen eksamen, og UiO (i likhet med de andre universitetene) mistet flere studenter til høgskolesystemet enn omvendt. Dette var en situasjon UiO ikke kunne være bekjent av. Reformen kom ikke som noe diktat verken fra Bologna eller fra politikerne, den var i høyeste grad en prosess som universitetene selv bar fram.

Når vi nå etter hvert får erfaring med reformen, ser vi flere utfordringer. En kritikk som må tas alvorlig, gjelder sensorordningen. Bortfallet av det særnorske kravet om ekstern sensor til alle eksamener må ikke føre til at vi havner i den andre enden – at studentene utelukkende vurderes av læreren på kurset. Videre ser vi at selv om den resultatbaserte finansieringsmodellen nok har gitt inspirasjon til å gjøre kursene bedre, kan den føre til en revir-tenkning som motvirker faglig samarbeid som før har gått uproblematisk. Bachelorprogrammene har nok fått en tydeligere retning enn den gamle cand.mag.-graden, men det er ikke sikkert at alle programmene viser seg å være like levedyktige. Studentene følges nok bedre opp underveis, men kanskje med for store arbeidsmessige omkostninger for begge parter. Det er altså mer enn nok å ta fatt i. Og da er det vår oppfatning at det er feil strategi å «minimalisere» reformen slik at den skal gjøre så lite ut av seg som mulig. Vi må isteden se det som en viktig oppgave å få den til å fungere så godt som mulig, og en ledetråd i denne prosessen må være at studentenes interesser faktisk også er universitetets interesser.