Bruk av universitetslektorer

Et oppslag i Universitas den 12. mai omhandlet praksisen med i økende grad å tilsette universitetslektorer for å dekke undervisningsbehovet ved Universitetet i Oslo (UiO). Den 19.mai ble det fulgt opp av en kommentar fra nyhetsredaktør Dag Stian Husby, som er skeptisk til sammenhengen mellom forskerkompetanse og undervisningsferdigheter.

Det er ingen grunn til å tvile på at studenter er godt fornøyd også med den undervisningen de får av tilsatte lektorer. Men denne praksisen bryter både med politiske føringer og avtaleverk. Problemet er at universitetslektorer får arbeidsbetingelser som gjør at de ikke får anledning til å videreutvikle seg faglig gjennom egen forskning; undervisningen tar som oftest hele arbeidstiden. Det blir en form for kortsiktig høstingsbruk med begrensede tilførsler av ny kunnskap. Dersom Universitetet må tilsette lektorer midlertidig fordi det ikke er tilstrekkelig kvalifiserte søkere med doktorgrad eller man ikke har anledning til å vente på en kompetansevurdering, mener vi at de som tilsettes må gis anledning til å få en forskerutdanning for å kvalifisere seg for fast tilsetting og senere karriere.

Og det kan jo ikke være slik at de som underviser til alles tilfredshet uten doktorgrad blir dårligere etter at graden er avlagt?

Forskerforbundet har registrert en økende tendens til å tilsette flere universitetslektorer, ikke bare ved UiO, men også ved de andre universitetene. Fra 2001 til 2003 har antall årsverk økt med over 40 prosent for samtlige universiteter og vitenskapelige høgskoler. Fra 1996 til 2003 har antallet ved UiO økt med 140 prosent. Dette er i strid med de forutsetninger om forskningsbasert undervisning som Stortinget har sluttet seg til ved flere anledninger når de har behandlet universitetsloven, sist ved revisjonen sommeren 2001. Og det er i strid med den særavtalen om arbeidsvilkår som gjelder for universitetene der tiden skal deles likt mellom undervisning og forskning etter at administrative oppgaver er utført.

Kvalitetsreformen har satt et berettiget fokus på undervisningsnivå og -ferdigheter. Men skal reformen leve opp til sitt ambisiøse navn, må den ikke iverksettes ved å gå på akkord med det som har vært Universitetets fremste kjennetegn: den nære koplingen mellom forskning, formidling og undervisning.