Finansiering av universitetene i et rikt land.

For et par uker siden var det et samråd om verdiskaping i Norge. Det var finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og næringsminister Grete Knudsen som inviterte til møtet. I samrådet var det ingen, ikke en eneste en, fra de fire norske universitetene! Bare økonomer og næringslivsfolk. Det sier noe om hva sentrale politikere mener om både universiteter og verdiskaping. Verdiskaping er langt mer enn økonomi, vel så viktig er den kulturelle siden. Og universitetene har sentrale roller i både kulturell og økonomisk verdiskaping. Våre stemmer fortjener å bli hørt. Hvorfor er vi borte fra denne arenaen?

Debatten om universitetenes stilling i samfunnet foregår for det meste mellom akademikere, nesten ingen politikere deltar. Hvorfor ? Dette er noe av bakgrunnen for at UiO torsdag den 1.3. kl 14.00 vil holde et åpent møte i Georg Sverdrups hus om finansiering av universiteter i et rikt land. Til møtet kommer politikere og mediafolk , og våre egne forskere og studenter.

Midt oppe i vår oppmerksomhet mot hva vi skal leve av når oljeproduksjonen avtar, vil jeg utfordre vår evne til å tenke helhetlig. UiO har Norges største museale samlinger og de største og mest mangfoldige miljøer innen hele spektret av fagområder fra øst- asiatiske språk og konservering til sosialantropologi og rettsvitenskap, – foruten realfag og medisinske fag. De to siste er det mange som lettere ser at passer inn i et nytteperspektiv. Men enten vi tenker økonomisk eller kulturell vekst, trenger vi hele dette mangfoldet.

Som et middel til å fremme kvalitet, tildeles en stigende andel av våre budsjettmidler fra KUF etter resultater på utdanningssiden og etter konkurranse på forskningssiden. Vi støtter helhjertet opp om en streben etter økt kvalitet. Men vi må fremheve med styrke at den svake grunnfinansieringen svekker kvaliteten.

Flere av språkfagene har for lave studenttall til å kunne finansieres gjennom resultater alene, dette gjelder faktisk også en del store europeiske språk. Så vel skoleverk, som norsk og internasjonalt økonomisk og kulturelt samarbeid forutsetter at Norge, og det vil ofte si UiO, har en slik kompetanse.

Programfinansieringen av midler til universitetene gjennom Norges forskningsråd (NFR) har en tyngde mot realfag og medisin. Fordi det gjerne forutsettes en egenandel for å utløse disse midlene, svekkes vår evne til å skjerme de miljøene som ikke blir tilgodesett i slike programmer. Programforskning styrt ovenifra passer heller ikke godt inn i forskning som finner sted innenfor kultur- og samfunnsfagene. Disse må bli styrket via bedre grunnfinansiering av universitetene og med langt større midler fra NFR til forskerinitierte prosjekter av mindre omfang.

Norge trenger en økt forskerrekruttering. Men stipendiatene vi «får» fra KUF og NFR skaper dårlig økonomi ved UiO. De er nemlig ikke fullfinansiert med et konkurransedyktig lønnsnivå, driftsmidler og kostnader til hus og varme. Vi kan komme i den situasjon at vi må takke nei til rekrutteringsstillinger fordi vi ikke makter å dekke følgekostnadene. For UiOs vedkommende er underfinansieringen i inneværende år på om lag 100 millioner kroner! Vi arbeider aktivt for å få rette opp denne underfinansieringen som både svekker UiOs økonomi, og skader forskerrekrutteringen.

Som Norges største utdannings- og forskningsinstitusjon og med det bredeste fagspektret, er UiO grunnstammen i norsk kompetanseutvikling på mange fagområder. Samtidig har vi et positivt samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjonene i Norge – og med Gøteborg. Dette må fortsette, men en del av den forutsatte økningen i forskningsbevilgninger som skal bringe Norge opp til et OECD nivå, må kanaliseres til universiteter og høgskoler for å sikre bredden i kompetansen. I dag er universitetene grovt underfinansiert. Det er en skam for et så rikt land. Det er dessuten en meget dårlig økonomisk politikk fordi de kostbare og verdifulle universitetene kunne gi langt større utbytte i form av kandidater, forskere og forskning, dersom de fikk en bedre grunnfinansiering. Det vil lønne seg for rike Norge å gi oss bedre økonomiske betingelser.