Universitetets tvangstrøye

Mange har nok siden semesterstart følt det nye kravet om 80 prosent obligatorisk oppmøte til seminar- og gruppeundervisning på kroppen. Tidligere var obligatorisk oppmøte begrenset til kurs der ressurser eller nødvendig praktisk erfaring forutsatte obligatorisk oppmøte for å kunne bestå kursene. Nå stilles det imidlertid krav til obligatorisk oppmøte i grupper også i fag som tidligere ikke så nødvendigheten av slike krav. Mange av gruppene er ledet av studenter. Med mindre og flere kurs enn tidligere har dette også ført til et stort inngrep i den enkeltes studiefrihet. UiO hevder at siden seminarene baserer seg på at studentene skal diskutere hverandres oppgaver og presentasjoner er det avgjørende at alle studentene deltar.

Det er ikke vanskelig å forstå at å ty til obligatorisk oppmøte er en enkel måte å stille krav til studentene på, men oppmøteprosent er på ingen måte verken et kvalitetstegn eller en garanti, og særlig ikke når oppmøtet er tvungent. Målet med flere av seminartilbudene er av skrivetrenings- og presentasjonsmessig art, og i noen grupper gis det også teoriundervisning. Emnestørrelsen er mindre i forhold til de gamle vekttallskursene, og dermed må pensum og krav til studentens innsats etableres i nye størrelsesformer. Å tilrettelegge dette tilbudet er nybrottsarbeid, og Universitetet har ingen måte å kvalitetssikre det som skjer i de obligatoriske gruppene på. Studentene, de som skal lære, underkjennes sin evne til å vurdere hvordan en selv best tilegner seg kunnskap, mens Universitetet ukritisk bruker obligatorisk oppmøte isteden for regelmessige innleveringer som vurderingskriterium for den samme læringsprosessen.

Ved NTNU bruker ledelse og studenter tid på å definere kontakttid, altså hva som skal ligge i forståelsen av økt kontakt mellom student og foreleser. Har alle studenter krav på 15 minutters aleneveiledning i hvert emne, eller må de ta til takke med gruppeveiledning fem og fem? Dette er et ledd i NTNUs debatt om hva som ligger i kvalitetsbegrepet, og UiO har også ferdigstilt sin egen Kvalitetssikringsrapport, men denne forholder seg ikke til slike konkrete problemstillinger. Man unnviker en generell obligatorisk oppmøte-debatt som burde handle om nettopp et slikt kvalitetsbegrep og om hvilket Universitet vi ønsker oss. Universitetet mener kanskje at studentenes krav om både kvalitet og frihet er å ønske seg i både pose og sekk, men motargumentet om studentenes medansvar for hverandres læring, og likestillingen mellom de nye læringsformene og obligatorisk oppmøtekrav er urimelig. Skrivetrening og frihet er ikke motsetninger, og det må det må være mulig å kvalitetssikre og styrke seminartilbudet uten å ty til obligatorisk oppmøte.

En annen side av problemstillingen er håndhevingen av eksamensretten i forhold til oppmøteprosenten. Dersom man ikke får bestått på et obligatorisk seminartilbud må man jo regne med at man nektes å ta eksamen i emnet det gjelder, men hvor strengt er 80-prosent -grensen planlagt å praktiseres? Administrativt har man visstnok begynt å få inn permisjonssøknader for legebesøk, og når oppmøtekrav legger premissene for eksamen må man kunne ha gyldig fravær. Tanken om å søke om «fri» for å kunne gå til legen er både latterlig og provoserende, og det er derfor med en sterk følelse av å ha blitt degradert til elev etter mange år på Universitetet det herved etterlyses reglement for slike permisjonssøknader fra seminarundervisningen. Når oppstod behovet for å frata UiO-studentene vår myndighet?

Inntil Universitetet ser at den beste læringen skjer gjennom motivasjon og ikke overformynderi må vi som er studenter gjøre det beste innenfor de obligatoriske rammene. Det er imidlertid ikke studentene alene som skal ha ansvaret for hverandres læring, og som en 80 prosent oppmøtestudent må du kreve 100 prosent undervisningskvalitet! Når Universitetet oppfyller denne plikten vil det jo ikke lenger være nødvendig å føre oppmøtestatestikk, og inntil da burde Universitetet tilkjenne studentene styringen over egen tid og kunnskap, uten å bruke tvang.