Om kulturkommentaren

I sin kommentar 20. august skriver Erik Møller Solheim at «finner du gjennomtenkt kvalitet på STUDiO\'03-programmet er det som regel ikke i regi av festivalen sentralt, men initiativer fra en av de mange studentforeningene som sorterer under dem». I samme åndedrag blir Paal Nilssen-Love nevnt som et eksempel på kvalitetsmusikk som festivalen sentralt tydeligvis ikke er i stand til å arrangere, ifølge Solheim. Det er jo hyggelig å høre at man setter pris på Nilssen-Love, men la meg da også opplyse at jazzkvelden er et direkte initiativ fra undertegnede selv. Skulle festivalen sentralt arrangere alle konserter, ville vi miste både bredden og kvaliteten. STUDiO fungerer altså mer som en tilrettelegger for arrangement i regi av andre studentforeninger, og det er nettopp disse som gjør at STUDiO som helhet kan profilere seg som en bred og innholdsrik festival.

Solheim skriver også at «hvis festivalen virkelig vil bli kvitt ryktet sitt som en fyllefestival må de begynne å arrangere konserter det er utbytterikt å være edru tilskuer til». Med en slik uttalelse fra en kulturredaktør kan man lure på hvor nøye han egentlig har lest programmet og om han har fått med seg at dette ikke er en musikkfestival. Personlig kan jeg være edru og nyte både Lillebjørn Nilsen, Nilssen-Love, Minor Majority og Wunderkammer. Men det er kanskje bare meg? Vi er som sagt ikke en ren musikkfestival, men har for eksempel satset på å flytte onsdagsdebatten opp i teltet, ha bordhockey-turnering og tre kvelder med stand-up. Helt til slutt vil jeg gjerne invitere herr Solheim på jazzaften. Jeg skal holde av plass, jeg. Ved siden av meg.