BILL. MRK.: «NY PÅ BLINDERN»

Tirsdag 12. august 2003 kommer det flere tusen nye studenter til Blindern, for å begynne på akkurat det studiet de drømmer om. For å ta imot alle disse nye studentene, trenger vi din hjelp – fordi akkurat du er den perfekte for den jobben. Du har opplevd hvordan det er å studere her, og har begynt å bli kjent med området, hvor du trives når du skal spise lunsj, hvor du liker å ta en diskusjon over en kopp kaffe, hvordan du er mest komfortabel med å lese til eksamen, eller hvor du synes at de har de beste festene. Kort sagt: Du vet litt om hva det vil si å studere ved Universitetet i Oslo (UiO). Det er akkurat dette de nye studentene har lyst til å få vite litt mer om.

Til høsten begynner de nye studentene rett på sine respektive fag, uten å ta ex.phil. først. Derfor er det ekstra viktig at de blir tatt godt imot av en fadder som går på det samme studieprogrammet som dem selv. Det er her du kommer inn i bildet. Vi ber deg om noen timers innsats den første uken etter ferien. Resultatet er at du er med på å videreutvikle ditt fagmiljø, og din innsats kan bety en mykere og hyggeligere start for noen nye studenter. – Vi vil vise at myten om det dårlige studiemiljøet på Blindern, er nettopp det; en myte.

Ofte er universitetsfagene flinke til å fokusere på hvor usikker vår viten er. Men én ting har vi i hvert fall lært mye om mens vi har gått her; det å være student. Dette er kunnskap våre nye medstudenter trenger, og vi er de eneste som kan gi dem det. Du trenger ikke være ekspert på detaljene rundt studiene – studentinformasjonene og studieveilederne er stedet for råd om slike ting. Det du trenger, er lysten på å gjøre noe fint for en gjeng nye studenter, for ditt eget fagmiljø, og ikke minst, for deg selv. For det å være fadder er en spennende, lærerik og morsom prosess. Du møter nye mennesker, og hjelper dem med noen tips for hvordan de kan ha hyggelig og interessant studietid. Er du med i en studentforening, kan du også introdusere dem for det mangfoldet av fritidstilbud universitetet tilbyr for livet rundt studiene (og kanskje få engasjert deltakere til din egen forening!).

Vi håper at akkurat du setter av den første studieuka i august til å hjelpe noen medstudenter med å finne seg fortere til rette ved UiO. For påmelding og mer informasjon: www.fadderordningen.no. Bli fadder – vis dem din verden!

Iraks kulturskatter er plyndret og brent.

Universitetet i Oslo (UiO) har holdt kjeft når det gjelder Irak-krigen. Jeg er ikke enig i det (synes at UiO burde ha tatt klar stilling imot), men gjort er gjort, og Saddam er falt, noe vi alle bør juble over! Derimot bør UiO protestere kraftig og høylydt mot plyndringen av Iraks kulturskatter og brenningen av biblioteket.

Det er også fullstendig på trynet at vår kulturminister Valgerd Svarstad Haugland er mer opptatt av hva noen nordmenn gjør i Strømstad skjærtorsdag enn hva som samtidig skjer i Irak. Du snakker om å prioritere! Etter hva nyhetene har formidlet, skjedde dette mens amerikanerne hadde nok med å beskytte oljedepartementet og ga blaffen i at nasjonalmuseet ble robbet. Det er også blitt meldt at det i USA fins en egen lobbyvirksomhet opprettet av kunsthandlere, the American Council for Cultural Policy (ACCP), som har jobbet målrettet for å endre lovverk slik at det blir lettere å få kunstskatter ut av Irak og inn i USA. ACCP hadde i vinter møter med den amerikanske administrasjonen, noe som fikk internasjonale museums- og forskermiljøer til å frykte en skjult amerikansk agenda i forkant av krigsutbruddet. Det å skulle begynne å tukle med den irakiske loven akkurat i denne situasjonen hvor det flyter med ting som er stjålet er uansett meget uheldig. Imidlertid har både ACCP og myndighetene i USA avvist at det har vært noen slik agenda – så det gjenstår å vite hvem som har rett.

Kunst- og kulturskattene som er blitt plyndret og brakt ut av Irak, er ikke bare Iraks og araberverdenens skatter, de er hele den vestlige sivilisasjonens skatter. Her fins 10 000 år gamle gjenstander fra de første byene i Mesopotamia, kileskrifttavler som vitner om menneskenes eldste skriftspråk, kunst fra Abrahams fødeby Ur og fra Hammurabis og Nebukanesars Babylon, og vitensbyrd fra den tidligste muhammedanske kultur, helt tilbake til Muhammed. Alt dette er nå spredt for alle vinder og havner så visst ikke i loslitte loppemarked i bakgater i Kairo, Paris og New York, men hos fanatiske samlere i blant annet USA og Japan. Dersom noen av skattene skulle gjenfinnes, kan det dessverre bli et juridisk virvar å få tingene tilbake til sitt rettmessige museum. – Jeg foreslår i så fall tilbakeplyndring av skattene. Det fins sikkert nok av dem som mot en billig penge påtar seg dette oppdraget. Og jeg gir blaffen i om noen sier at dette er å ta loven i egne hender!

Universitetet skal ikkje vera ein politisk reidskap

I Universitas 26.3. hevdar Dag Harlem Stenersen trui på at fleire kvinnor millom dei vitskapleg tilsette gjev høgre kvalitet på forsking og undervisning ut ifrå ein tanke um at «de beste ideer og tanker blir formet i fora med mangfold og bredde». Det er rett at breidd i faglege tilnærmingar plar vera eit gode, men det er ikkje sagt at kynet på forskarane hev noko å segja.

Eit vanlegt drag ved norskt ordskifte er at ein legg andre meiningar til motstandaren enn han hev hevda. Soleis med Stenersen òg: «Samtidig er det en merkelig forestilling at kvinner er nødt til å bringe noe nytt inn i akademia for å legitimere sin tilstedeværelse.» Eg skal ikkje segja visst kvar Stenersen hev dette ifrå, men eg mistenkjer honom for ei logisk rangslutning: Jamvel um eg ikkje trur at det er ein samanheng millom kvinneluten og kvaliteten, tyder ikkje det at eg set noko «kollektivt krav» til kvinnor um at dei må «bringe noe nytt». Det ein derimot kunde lesa ut or innlegget mitt, var at eg meiner at ein må venta det same av kvinnelege kandidatar som av mannlege: fagleg kvalifikasjon. Det er ikkje noko kollektivt krav, men eit individuelt krav til kvar søkjaren. Skulde det ikkje vera eit mål å handsama kvinnor og menner likt?

No kann ikkje Stenersen hava høge tankar um kvinnelege granskaremne: «Når en kvinne ønsker å søke på en stilling, vil selve stillingsannonsen ofte være den første barrieren, med store krav til kvalifikasjoner og ferdigheter.» Vonleg meiner ikkje Stenersen å segja at ein bør setja lægre krav til kvinnor. Og framleides: «Gitt det samme grunnlaget av kvalifikasjoner har mange kvinner vesentlig større tendens enn menn til å tvile på egne forutsetninger for å fylle stillingen.» Jamvel um kvinnelege granskaremne reint uventa skulde hava ein tilhug til å tvila på eigne fyresetnader, er ikkje øyremerkjing nokor god løysing. For kva for ei kvinna vil verta tilsett med grunn i kynet sitt og ikkje det ho hev ytt? Og skulde vissa um at ho hev vorte kvotert inn styrkja sjølvtilliti hennar?

Stenersen talar um eit «demokratiproblem» på mange umkverve som gjer at «prinsippet om kjønnsrepresentativitet» vert viktugare enn formelle krav. Han sannar rett nog at formelle krav er viktuge på Universitetet, men «representativitet er også her et legitimt argument og en måte å gjøre kjønn relevant på». Lenger nede segjer han at «formelle kvalifikasjonskrav [må] også kunne vurderes i lys av andre hensyn». Kva meiner Stenersen med denne tòketala? Sét i ljos av resten av innlegget ligg det nære å tru at han vil lata «prinsippet om kjønnsrepresentativitet» ganga fyre kvalifikasjonskravi. Det er forvitnelegt med di det hev vore vanlegt å hevda at ein skal setja kvinnor fremst berre i tilfelle der søkjarane er like godt kvalifiserte (då ser eg burt frå den reine øyremerkjingi).

No er denne tanken um like gode kvalifikasjonar i røyndi ei tilsløring, med di ein allveg kann finna einkvan måten å skilja tvo søkjarar frå einannan på. Stenersen sår tvil um slike umdømingar med å hevda at «det ikke er enighet om hvordan kvalifikasjoner skal bedømmes». Det er eit drjugt påstand. Korso skulde tilsetjingsnemnder på Universitetet verta samde um kven som er den beste søkjaren dersom det ikkje fanst objektive kriterium?

Dersom vitskaplege kandidatar skal vurderast etter krav um «representativitet», er me retteleg ute og køyrer. Då gjeng me burt frå det klåre prinsippet um at det er faglege prestasjonar som skal liggja til grunn for tilsetjingar på Universitetet, og opnar for at andre, utanum-faglege umsyner skal vera avgjerande. Jf. innlegget åt Akhtar Hussain i same utgåva, som vil utvida jamstellingi til å gjelda etniske minoritetar òg. Dersom slike tankar vinn uppslutnad på Universitetet, spøkjer det for det faglege sjølvstendet, i og med at dei vitskaplege stillingane vert underlagde politiske straumdrag.

Klaus Johan Myrvoll

HF-student

Navlebeskuende rektorer ved UiO

Det er trist å se hvordan rektor ved Universitet i Oslo Arild Underdal og tidligere rektor Kaare Norum møter et nytt universitet i Stavanger velkommen (Universitas 2. april 2003). Høgskolen i Stavanger gratuleres, for å ha møtt kravene som stilles, men det kommer tydelig fram at en helst så at dagens struktur med fire universiteter ble opprettholdt. Argumentene som brukes er de vanlige. Ressursene blir allerede i dag smurt tynt utover og med flere universiteter blir situasjonen bare enda verre; kvaliteten, spesielt i forhold til forskningen blir skadelidende.

Jeg gremmes. Som en god venn av universitetet i Oslo – jeg fikk min utdanning her og jeg har vært professor 2 her i ti år – blir jeg veldig skuffet når jeg ser at universitetets ledere fullstendig mangler utdanningsfaglige og -politiske perspektiver. At Stavanger får et universitet betyr ikke mindre kvalitet – det betyr økt kvalitet, og verdiskapning for nasjonen Norge. Poenget er at et universitet innebærer at viktige fagområder ved høgskolen, som er i den internasjonale toppklassen eller som er i ferd med å bli det, som petroleumsteknologi, offshoreteknologi, risikostyring og samfunnssikkerhet, og spesialpedagogikk, gis muligheten til å utvikle seg til beste for institusjonen og nasjonen for øvrig. Og dr.gradsutdanninger og universitet er nødvendig for å få til dette. Det vil kanskje UiO-rektorene bestride, men jeg er overbevist om at uten de formelle rettigheter som dr.gradsrett og universitet gir, vil en ikke oppnå de samme resultater. Ved Høgskolen i Stavanger vet vi hva det innebærer å ikke ha formelle rettigheter, samtidig som vi er og forventes å være et internasjonalt topp fagmiljø. Men vær ikke bekymret kjære rektorer, vi skal ikke bygge opp et nytt UiO. Vi vil ha kvalitet på det vi gjør og oppnå toppnivå innenfor utvalgte områder. Og disse områdene er mer utfyllende til det som finnes andre steder enn direkte overlappende. Fagfolkene og forskningen finnes i stor grad i dag. Stavanger-området er et befolkningsrikt område, med stor næringsaktivitet. Det er vel ingen som kan mene at dette området skal slå seg til ro med å få stemplet ut sine dr.gradskandidater i Trondheim eller et annet sted, når kompetansen faktisk finnes i Stavanger.

Tiden er kommet til å erkjenne at det blir et nytt universitet i Stavanger, og et i Kristiandsand sikkert også om noen år, og antagelig et på Ås. La oss glede oss over at det faktisk er miljøer som banker på og som vil bidra til topp forskning og verdiskapning i samfunnet. Heldigvis er tidligere nei-politikk ovenfor miljøer som vil utvikle seg stoppet. Men dessverre, er det noen som framdeles har fokus på å opprettholde strukturer og maktposisjoner, framfor å søke kvalitet og resultater. Stortinget har imidlertid sagt sitt – Stavanger vil kunne få sitt universitet. Kanskje det er på tide for Underdal og Norum å ta dette innover seg og møte utfordringene på en konstruktiv måte, framfor å jamre slik de gjør i Universitas.