Likestilling/kjønnsstilling

Likestilling i arbeidslivet og på alle nivåer i samfunnet er sannsynligvis ikke påkrevd ut fra rettferdighetsprinsipper, men for å sikre representasjon av samfunnets konstellasjon. Som sagt er dette nødvendig i visse situasjoner for å sikre representasjon av alle deler av offentligheten, det vil si kjønn, etniske minoriteter, funksjonshemming og så videre. Man har kalt dette «affirmative action» i USA. Betegnelsen er kanskje et forsøk på å rettferdiggjøre en positiv diskriminering til samfunnets beste. Ut fra «equal opportunity employer»-prinsippet har man sagt i klartekst at dette inkluderer så å si alle i et flerkulturelt samfunn, og ikke bare kjønnsreguleringen.

Begrepet «likestilling» dreier i Norge seg om at norske kvinner skal få lik lønn for likt arbeid eller deltakelse i styre og ledelse, eller å sikre særordninger «affirmative action» for å nå toppstillinger i samfunnet, nettopp med det argument at de er lavt representert. Dersom vi begrenser begrepet «likestilling» til de ovennevnte fortrinn bare for norske kvinner, kan vi miste ordets betydning, og mange kan føle seg overkjørt og utsugd av begrepet «likestilling» fordi dette dreier seg om å oppnå egenbestemmelse for en bestemt gruppe. Er ikke tiden inne å bruke begrepet «likestilling» for alle (funksjonshemmede, kvinner, særlig minoritetskvinner og alle etniske minoriteter) i samfunnet? Ellers vil betydningen av «likestilling» være inkluderende for en bestemt gruppe, og samtidig ekskluderende for andre som nettopp trenger å bli inkludert, med alle de prinsipielle argumenter som kanskje kan rettferdiggjøre en slik særavtale på vegne av fellesskapet.

Ta for eksempel Universitet i Oslo eller andre universiteter i Norge. Det har vært en begivenhetsrik endring i etnisk mangfold i studentmassene de siste årene. Dersom vi skuer over akademisk ansatte i forhold til studentmassene, er det en klar skjevfordeling. Dette har kanskje liten betydning når det gjelder undervisnings- eller forskningskvalitet i dybden, men bredden av diskusjon – som er en del av helheten, med refleksjon både nasjonalt og internasjonalt – er sikkert et savn. For å kunne sikre mangfold i alle nivåer av samfunnet bør det være et prinsipp med den samme begrunnelsen som gjelder for «likestilling/(dagens) kjønnsstilling».

For øvrig: Hva slags signal er det vi ønsker å gi til nykommerne? Ikke minst: Har minoriteter et forbilde?

Innlegget er noe forkortet.

Cinema Neuf kutter ikke i tilbudet!

Universitas trykket i forrige uke en artikkel om Cinema Neuf. Denne artikkelen gir et skjevt bilde av vår virksomhet.

Det er viktig for oss å gjøre det fullstendig klart at vi ikke har noen planer om å kutte i programmet til neste semester. Like viktig for oss er det å presisere at vi er utrolig fornøyd med våre nye lokaler, de muligheter vi nå har til å samarbeide med andre studentforeninger og at vi generelt er meget fornøyd med vår ganske nye tilværelse på Chateau Neuf.

Vi forstår at det er fullt ut vanlig at journalister har en idé om vinklingen på en sak og strukturerer uttalelser og kommentarer etter denne ideen. Vi forstår at det kanskje er morsomt å blåse ting ut av sine proporsjoner og fokusere på konflikt og problemer til fordel for konstruktive løsninger. Vi har kanskje vært for naive når vi ikke har innsett at Universitas arbeider på denne måten.

Men det er en ting vi ikke kan forstå, og som vi i det minste må påtale her. Det er at Universitas trykker opplysninger om en langvarig avtale midt i en redaksjonell tekst. Dette oppfatter vi som grunnleggende uprofesjonelt. Slike opplysninger hører ikke hjemme i denne konteksten.

Vi kjenner oss heller ikke igjen i bildet av vår virksomhet som kommer fram i denne artikkelen. Vi framstår som misfornøyde og uorganiserte. Det er vi ikke. Hvis noen har fått et annet inntrykk av Cinema Neuf gjennom forrige ukes artikkel, beklager vi dette. Vi ønsker alle interesserte hjertelig velkommen til en spennende filmvår på Cinema Neuf!

Likestilling nå!

Klaus Johan Myrvoll går i Universitas nr. 9/03 til angrep på likestillingsvanviddet han synes hersker ved Universitetet i Oslo (UiO). Myrvoll sitt første ankepunkt er at det visstnok ikke er dokumentert at flere kvinner gir høyere kvalitet på forskning og undervisning. De fleste vil imidlertid mene at de beste ideer og tanker blir formet i fora med mangfold og bredde. Fora der alle er representert, uavhengig av for eksempel kjønn og rase. Denne enigheten gjør at man innen næringslivet, frivillige organisasjoner og akademia har som målsetning at det skal være like mange kvinner som menn i ledende stillinger. Uenigheten gjelder ikke betydningen av å få inn flere kvinner, men virkemidlene for å oppnå målet.

Samtidig er det en merkelig forestilling at kvinner er nødt til å bringe noe nytt inn i akademia for å legitimere sin tilstedeværelse. Mange steder ses mannsdominansen som et demokratiproblem, og prinsippet om kjønnsrepresentativitet er her blitt viktigere enn formelle krav. I universitets- og høgskolesektoren er formelle krav viktig. Representativitet er imidlertid også her et legitimt argument og en måte å gjøre kjønn relevant på. Når det argumenteres for likestilling ut ifra sosiale aspekter, arbeidsmiljø og for å ivareta ulike innfallsvinkler til viktige forskningsoppgaver, handler dette også om representativitetshensyn. Derfor må formelle kvalifikasjonskrav også kunne vurderes i lys av andre hensyn. Det må ikke være et kollektivt krav til kvinner at de skal bringe med seg noe revolusjonerende nytt.

Myrvoll mener videre at kvalifikasjoner skal avgjøre hvem som ansettes. Han glemmer imidlertid at det ikke er enighet om hvordan kvalifikasjoner skal bedømmes. Hvis en kvantitativ metodeforståelse over tid har vært dominerende innenfor et fag, vil en mer kvalitativ tilnærmingsmåte kunne regnes som mindre «vitenskapelig» og gi mindre anerkjennelse til den som anvender den. Kvinner og menn har ofte ulike måter å nærme seg et stoff på, og dette kan dermed ha betydning for hvordan kvinners vitenskapelige arbeider vurderes. Men, det betyr jo ikke at kvinnen er mindre kvalifisert.

Myrvoll hevder også at øremerking er i strid med prinsippet om at alle skal ha muligheter. Han velger imidlertid å overse at dagens kultur i akademia i seg selv bryter med dette prinsippet. Møtet med mannsbastionen kan virke ekskluderende og lite tiltrekkende på mange kvinner. Kvinner stiller ofte høye krav til egen innsats, og redsel for ikke å lykkes i forhold til disse kravene kan avholde kvinner fra å ta de nødvendige initiativ. Når en kvinne ønsker å søke på en stilling, vil selve stillingsannonsen ofte være den første barrieren, med store krav til kvalifikasjoner og ferdigheter. Gitt det samme grunnlaget av kvalifikasjoner har mange kvinner vesentlig større tendens enn menn til å tvile på egne forutsetninger for å fylle stillingen. Øremerking av stillinger for kvinner er ment som et kortsiktig virkemiddel for å øke kvinneandelen og motvirke dette. Gjennom blant annet kvotering og øremerking ønsker man å endre kulturen i akademia.

Øremerking er ikke lenger tillatt. Det er imidlertid å håpe at Utdanningsdepartementet og akademia fortsetter å bruke radikale virkemidler for å bedre kjønnsbalansen. Vi har ikke tid til å vente!

Dårlige eksamensrutiner

Er det for mye å forlange at eksamen starter til fastsatt tid? Eller at det er nok eksamensoppgaver og plasser til samtlige kandidater? Vi bare spør! Fredag for to uker siden ble det avholdt en midttermeksamen i matte, lavere grad. Studentene, deriblant undertegnede, møtte opp tidlig for å finne seg til rette i forelesningssalen på Vilhelm Bjerknes hvor eksamen skulle avholdes. Vi fant imidlertid fort ut at det ikke var nok plasser til alle og at studentene derfor var nødt til å sitte to og to, noe som gav god oversikt over sidemannens notater. En mulighet til godt samarbeid, kan en vel si...

10.15 skulle eksamen avholdes, til da var studentene kommet, men verken foreleser eller eksamenspersonal var å se. 10.21 ruslet foreleser inn i salen, tomhendt. Det gikk for opp for vedkommende at rommet var litt for lite, og han gikk så på utkikk etter et supplerende rom; forgjeves.

10.26 kom administrasjonen med eksamensoppgavene, hele 16 minutter for sent. Alt i alt tok det 20 minutter før eksamen var i gang. Dette mener vi at er fullstendig uakseptabelt!

Takk til SiO

For ikke så lenge siden utplasserte SiO nye hyller på alle felleskjøkken i Pilestredet 36. Da vi som bor på gangen bryr oss om felles trivsel, var mitt bidrag å plassere ut TV-en på kjøkkenet. Den øverste platen, som så ut til å være designet til å plassere større objekter på, viste seg derimot å ikke ha noe feste i bakkant. Det katastrofale skjedde selvfølgelig: Etter at en av studentene skulle snu litt på TV-en, vippet hyllen uventet opp, og TV-en gikk med et brak i gulvet. Etter å ha beklaget og lovet full erstatning overfor meg, tok hun deretter kontakt med SiO – til stor latter fra oss andre. Greit nok at hun er jusstudent, men å forsøke å få en krone ut av SiO på grunn av en løs hylle?!

Vi skulle ta skammelig feil: Etter én dag tropper områdesjefen opp og befarer kjøkkenet, sjekker ut den øverste hyllen, og tar den med seg. Etter to dager skriver SiO tilbake til ulykkesfuglen og lover erstatning. Og i løpet av kommende uke kjøper og leverer samme områdesjef en splitter ny TV (endog en bedre modell!) på døren.

Denne historien kan ha to poeng:

1. Sett aldri TV-en ut på kjøkkenet.

2. Kan det være at SiO er bedre enn sitt rykte som husvert?

Universitas er flinke til å påpeke hvilke feil og problemer som hefter ved et så stort apparat som Boligdivisjonen i SiO utgjør. Senest historien om veggedyr i selvsamme bygning som jeg bor i. Slik utøver Universitas i og for seg en viktig rolle som studentsamfunnets vaktbikkje. Men jeg mener også det er viktig at avisen evner å bringe frem andre sider av SiO enn endeløse hybelkøer foran hvert semester, problemer med boforhold og renterot i sluttoppgjør.

Jeg vil få lov til å takke hjerteligst for måten SiO opptrådte på. Det er betryggende og flott å se at selv et så stort apparat som SiO evner å opptre raskt, effektivt og ansvarsfullt i en i det store bildet «fillesak».