Studentene mot Mugabe

Studentenes fredspris ble torsdag delt ut til studenter i Zimbabwe som kjemper mot styret til Robert Mugabe. Hallstein Havåg, koordinator for Studentenes fredspris 2003

Du er student. Forestill deg at disse nyhetene møtte deg ved semesterstart: Semesteravgiften var øket til 10.000 kroner. Studiestøtte gjaldt kun for medlemmer av regjeringspartiet. Studentdemokratiet var avskaffet. Statsministeren hadde tatt over som rektor og ekstrem nasjonalisme var blitt pensum. Det høres ikke særlig fristende ut, gjør det vel? Særlig sannsynlig er det heller ikke – ikke her i Norge. Men ellers i verden foregår det en daglig kamp for å kue studentmassen, og grunnen er åpenbar: Studenter har alltid stått på barrikadene i kampen for demokrati og menneskerettigheter.

Zimbabwe er ett av mange land som styres av diktatoriske regimer. Her har Robert Mugabe tatt et stadig fastere jerngrep, men én gruppe har han fortsatt ikke greid å ta kontroll over: Studentene. Studentenes fredspris 2003 tildeles den Zimbabwiske studentorganisasjonen ZINASU – for å vise solidaritet og for å oppfordre organisasjonen til å fortsette kampen for demokrati og menneskerettigheter. Under ISFiT, nærmere bestemt 13. mars, ble Studentenes fredspris delt ut i Studentersamfundet i Trondhjem. Nå er ZINASU på en landsomfattende turné for å snakke om sin kamp. Det ZINASU har å fortelle, er ikke en spesielt lystig historie.

Robert Mugabe overtok makten i Zimbabwe i 1980, et land som frem til da hadde vært en apartheidstat lik Sør-Afrika, og han ble hilst velkommen av verdenssamfunnet. Siden da har han utviklet seg fra å være en frigjøringshelt elsket av folket, til å bli en diktatorisk tyrann, som i dag styrer Zimbabwe med jernhånd. Hans regime er i dag preget av korrupsjon, vanstyre og en uvirkelig sløsing av penger og ressurser.

Mugabes styreform har gått spesielt hardt ut over studentene. Blant annet er semsteravgiften på universitetene 30-doblet, patriotiske fag innført som en del av den obligatoriske utdanningen og studenthybler og kantiner privatisert, noe som i Zimbabwes økonomiske virkelighet ikke fører til rimeligere tjenester. Vi kan ikke lenger snakke om frie studier i Zimbabwe. Studenter i opposisjon til regimet risikerer trakkassering av politi og medlemmer av ZANU-PF (Mugabes parti). Alle former for protestsamlinger og demonstrasjoner blir slått hardt ned på av opprørspolitiet. Som om ikke det er nok, har Mugabe satt seg selv inn som øverste leder for de aller fleste høyskoler og universiteter. Regimet kan derfor når som helst utvise studenter de ikke liker. Taler du Mugabe midt i mot, risikerer du en ødelagt studietid.

Like før jul ble 14 av lederne arrestert da organisasjonen skulle organisere valg av nytt styre. Med fare for sitt eget sikkerhet stilte ZINASU-representanter i februar opp til intervju, da NRKs korrespondent Tomm Kristiansen besøkte landet. Internasjoalt fokus på situasjonen i Zimbabwe er ikke populært, og når studentene protesterer eller demonstrerer, venter juling fra krigsveteraner og pøbler. I denne uholdbare situasjonen er det svært viktig med aktiv støtte utenfra. Da ZINASU fikk vite at de tildeles Studentenes fredspris, utløste det jublescener. Det var med på å gi en ny giv til medlemmene i organisasjonen.

Studentenes fredspris er en pris fra alle studenter i Norge, og ble første gang delt ut i 1999. Prisen har allerede rukket å høste anerkjennelse fra høyeste hold i Norge. ZINASU vil derfor møte statsminister Kjell Magne Bondevik, bistandsminister Hilde Frafjord Johnson, Utenrikskomiteens leder Torbjørn Jagland, og flere andre representanter fra det politiske miljø for å fortelle om situasjonen i Zimbabwe i dag.

Men like viktig er det å møte likesinnede; møte studenter. Etter festivalen legger ZINASU-studentene ut på turné til Oslo, Bergen, Tromsø, Ås og Alta – hvor de vil få muligheten til å møte studenter, politikere, næringslivsrepresentanter, humanitære organisasjoner og media. Gjennom Studentenes fredspris viser vi at norske studenter engasjerer seg i mer enn sine egne problemer. ZINASUs frustrasjoner dreier seg om helt andre ting enn dårlig studiefinansiering og manglende oppfølging av Kvalitetsreformen.