Rasisme – et tomt begrep?

Bård Hermansen føler at jeg har avfeid ham i mitt forrige innlegg. Det gjør jeg med fornøyelse igjen, for på tross av at han har hatt hele sommeren på å komme med et motinnlegg, er det siste innlegget hans akkurat like vrøvlete som det første.

Ethvert tilløp til nyanse og utdyping av Hermansens forrige innlegg blir sabotert av overskriften «Rasisme- og nazismehysteri – kun et politisk våpen». Han er akkurat like langt som for fire måneder siden, og budskapet er det samme: Han er indignert over den «inflasjonen» det har gått i å stemple innvandringsmotstandere som rasister, noe som stenger for «en renhåret debatt om den vanskelige innvandringsdebatten». Rasisme er fortsatt noe som egentlig ikke finnes i Norge, det er bare et skyggespøkelse venstresiden i norsk politikk maner fram for å sverte sine politiske motstandere, og Hermansen har satt seg fore å få bukt med dette.

I mitt forrige innlegg prøvde jeg å klargjøre for alle og enhver at rasismen er høyst levende i Norge, illustrert ved personlige erfaringer. Dette til liten nytte, ettersom Hermansen avfeier dette som «lettvint», og i stedet henviser til litteratur som skal underbygge dette. Uheldigvis glemmer han å nevne hva som egentlig er konklusjonen i de nevnte verk, og på hvilken måte de underbygger hans påstander.

At han har registrert at det foregår «hverdagsrasisme» i Norge er i og for seg greit nok, men dette er ikke noe han har noen interesse av å dvele ved. Siden mine til dels svært ubehagelige opplevelser med politi, taxikunder og Frp-lokallagsledere åpenbart ikke kvalifiserer til å bli kalt «ekte» rasisme, vil jeg gjerne vite hvilke variabler som eventuelt skulle måtte brukes for at rasisme skal bli betraktet som «reelt» fenomen. Antall drap?

Mitt inntrykk er, stikk i strid med Hermansens, at det nesten er helt umulig å få kalt noen som helst rettmessig for rasister i dette landet. Nordmenn har et unormalt anstrengt forhold til betegnelsen, og det er bare tullinger som Ole Krogstad og Erik Blücher som våger å proklamere seg selv som rasister. Dette må trolig tilskrives at rasisme er en så dominerende attributt i nazismen, og at nordmenn flest får assosiasjoner til Quisling, landssvik og okkupasjon bare de hører ordet. For Krogstad og Blücher spiller ikke dette noen rolle, men for alle oss andre som ikke ønsker å bli stemplet som landssvikere er ordet tabu.

Jeg har store problemer med å skjønne hva som egentlig er Hermansens prosjekt; han er på et slags korstog for å vekke opp akademikere så vi får en «renhåret debatt om debatten», og således vippe balansen i den retning at innvandringsmotandere blir mer hørt, i stedet for å bli overkjørt av «innvandringsliberalerne», som bruker så ufine metoder som å stemple folk som rasister. I tilfelle han ikke har fulgt med den siste måneden kan jeg opplyse om at de siste meningsmålinger viser at nærmere en tredel av oss er villige til å stemme på et parti så brunt at Norge er truet av internasjonale sanksjoner dersom partiet kommer i regjeringsposisjon. Jeg må tro at dette skulle sikre at innvandringsdebatten blir akkurat så «renhåret» i tiden framover som Hermansen ønsker. Gud bevare oss.

På ett punkt har Bård Hermansen et poeng jeg kan slutte meg til: Jeg tror også folk begynner å bli rimelig lei av usaklig debatt, men for min egen del kan jeg gjerne polemisere mot ham til verdens ende så lenge han fortsetter med dette viss vasset.