Hemme eller fremme vitenskapelig debatt?

Med stort engasjement har forskere i sentrale posisjoner i det norske kvinneforskningsmiljøet, Gro Hagemann, Turid Markussen (Universitas 8/11) og Wencke Mühleisen (15/11), gått inn i debatten om Åse Røthings bok NÅ. Den aktuelle saken forholder de riktig nok seg ikke til. Fordi de ikke kjenner den. Det er

kritikken av denne publikasjonen de med stor tyngde uttaler seg om. De stiller seg kritisk til at saken i det hele tatt er satt på dagsordenen og argumenterer for at debatter om bokutgivelser bør foregå i lukkede rom.

Det meste av kritikken fra Hagemann, Markussen og Mühleisen faller på sin egen urimelighet. Å påstå at Frida Nilsson skriver på vegne av andre enn seg selv er både usaklig og frekt. At en offentlig publikasjon bør debatteres offentlig, burde være en selvfølge. Det bør være et mål å fremme denne type vitenskapelig debatt. Det er dessuten ikke «svik» og «forræderi» Røthing beskyldes for, slik Mühleisen påstår, men uredelig utnytting av andres forskning. I disse innleggene omskrives vitenskapelig kritikk til personangrep på en lovende ung – og uskyldig – forsker. At det gjennom kritikken er stilt spørsmål ved Røthings faglige styrke, hevdes å være å trekke inn forhold som er saken helt uvedkommende. Som om forskningsetikk og fag er løsrevet fra hverandre. Det er med undring jeg merker meg at Hagemann og Markussen, som ikke kjenner saken, likevel påberoper seg den faktiske kunnskap om Røthings fremragende faglige kapabiliteter.

Det eneste i disse to innleggene det umiddelbart synes å være hold i, er kritikken mot å offentliggjøre opplysninger som tilhører en redaksjonell prosess. Løsrevet fra denne konkrete saken – som Hagemann, Markussen og Mühleisen erkjenner at de ikke kjenner og slett ikke ønsker å forholde seg til – er kritikken selvsagt helt relevant. Det er bare det at dette konkrete bruddet med noen generelle konvensjoner ikke kan løsrives fra denne konkrete saken. For den som har kjennskap til saken, kan det fortone seg helt motsatt, at det er viktig å få fram disse opplysningene for å synliggjøre at den arbeidsform som har resultert i denne boken, er noe mer enn en tilfeldig glipp på linje med de feil «alle» gjør.

Så lenge Hagemann, Markussen og Mühleisen ikke vil forholde seg til det saklige innholdet i kritikken som er rettet mot Røthings bok, har det trolig lite for seg å gå inn en dialog med dem om hvilke forhold som kan forsvare å gå ut med informasjon som normalt er konfidensiell. Med utgangspunkt i denne kritikken, er det åpenbart at utgivelsen representerer noe ekstraordinært. Det er faktisk ikke vanlig, slik Hagemann og Markussen antyder, å utnytte andres forskning i den grad Røthing har gjort. Hagemann, Markussen og Mühleisen gjør kritikken og måten den er framført på til det ekstraordinære. De forutsetter at bokutgivelsen er en hvilken som helst bok som hvilken som helst forskerstudent kunne ha skrevet. Dermed appellerer de til en angst hos «alle» doktorander og andre som er i en skriveprosess, for å bli avslørt for unøyaktighet og enkeltstående forglemmelser. De gir inntrykk av at det er skapt et klima der ingen kan føle seg trygge. For «i en verden hvor ideer flyter fritt, er det ikke alltid så enkelt å avgjøre hvor man tar sine tanker fra.» Med en slik argumentasjon får man mange til å identifisere seg med Røthing. Hun blir nærmest gjort til tilfeldig offer for et konspiratorisk overgrep.

Dette inntrykket forsterkes når det framstilles som om kritikken kommer ovenfra og ned og rammer «en stipendiat som står nederst i forskningens makthierarki». At hun er en «ung lovende forsker» (Røthings unge alder poengteres tre ganger av Hagemann og Markussen) brukes nærmest som bevis på at kritikken må være uberettiget. Det bør påpekes at ingen av oss som har kritisert boka NÅ er noe annet enn unge (og forhåpentligvis lovende) forskere med et stort faglig engasjement og ønske om et klima for grundig og kritisk vitenskapelig diskusjon. Av dem som har tatt del i denne debatten, er det faktisk bare Gro Hagemann, Turid Markussen og Pål Repstad som kan påberope seg noen som helst posisjonsmakt i forhold til Røthing. Bør ikke den slags makt brukes til å fremme faglig diskusjon snarere enn å forsøke å stoppe den?