Studentparlamentets mandat

Flere instanser her ved Universitetet har unnlatt å ta stilling til spørsmålet om en eventuell krig i Irak-regionen. Man har da brukt som argument at man ikke har et mandat til å mene noe om dette spørsmålet, og at det kan hende at den aktuelle instansen ikke nødvendigvis er representativ i sin oppfatning.

Denne retorikken faller på sin egen urimelighet. I et demokratisk system har alle mulighet til å gi uttrykk for sine meninger. Dette har selvfølgelig representantene i Studentparlamentet også. Dagens studentparlament ble sammensatt etter et valg i høst (med skremmende lav deltagelse av studentmassen). Her gikk man til valg med mer eller mindre klare meninger om mer eller mindre klare saker, og man hadde en mer eller mindre klar anelse om hva man kunne forvente av de valgte representanter i disse sakene.

Men; Skal en valgt representant / et valgt parlament utelukkende forholde seg til de saker som var på agendaen ved valget, eller skal man også kunne ta stilling til nye saker som skulle dukke opp? Så lenge det er snakk om skole eller utdanningspolitiske spørsmål, er det få som mener noe annet enn at man selvfølgelig har muligheten til å gjøre seg opp en mening om nye saker uten at dette er oppe til et nytt valg.

Hvorfor er det da så vanskelig å også gjøre seg opp et standpunkt i Irak-spørsmålet? Parlamentet er sammensatt etter studentenes ønske (uttrykt gjennom valget) og er med det bemyndiget til å representere studentene. Kanskje det er på tide å huske den gamle Einar Gerhardsens bok Den tillitsvalgte? Her sier nemlig den godeste Gerhardsen at man ikke bare er valgt inn som representant, men også som person. Det er med andre ord fullt ut tillatt, ja endog oppfordret til, å ha egne meninger, som gjerne kan strekke seg utover det program man gikk til valg på.

Meningsløsheten i argumentet om at man ikke har mandat til å mene noe om dette blir tydeliggjort om man setter opp følgende eksperiment: Kandidat A ble valgt inn i Stortinget på et program X, som A selvfølgelig støtter. Men så skjer det at situasjon Z som X ikke behandler i det hele tatt , kommer på agendaen. Hva skal så representanten A gjøre? Skal han/hun la være å ta stilling pga. \'manglende mandat\'? eller skal han/hun stemme i følge egen overbevisning i denne saken?

La oss så definere at Z er trussel om krig som potensielt kan drepe en haug med uskyldige mennesker. Skal da representanten A bare sitte tilbake å se passivt på hva som skjer, uten å i det hele tatt forsøke å stanse denne utviklingen? Etter mitt syn ville dette være fullstendig ansvarsløs oppførsel av representanten A.

Man har rett og plikt til å gi uttrykk for uenighet i slike spørsmål. Ved å ikke gjøre noe, lar man de facto den sterkeste gjøre som han/hun vil, selv om dette ikke nødvendigvis er til det beste verken for den sterkeste selv eller resten av samfunnet.

Et valgt organ har ikke bare har rett til, men også en menneskelig plikt til å uttale seg om et så alvorlig spørsmål som en krig. Jeg velger å avslutte med et aldri så lite bibelsitat: \'Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spy deg ut av min munn\' Johannes Åpenbaring 3,16

Å ikkje ta stilling er også å ta stilling.

Viser til oppslaget i Universitas kor det stod at Studentparlamentet ikkje kan ta stilling til korvidt ein krig mot Irak er av det gode eller ikkje, og slår med eit sukk fast at denne haldninga er feig – og lite reflektert. Ser ikkje representantane i Studentparlamentet at sjølv det å ikkje ta stilling også er å ta stilling?

Ok, me føl Studentparlamentet litt på veg, når det seier at det ikkje er Studentparlamentet sitt mandat å meina noko om alt som skjer. Men det er skilnad på det som skjer. Somme saker er viktigare enn andre. Eit studentparlament må aktivt meina noko om desse sakene – desse sakene som er dei verkeleg viktige. Spørsmålet om krig eller ikkje krig i Irak er ei slikt viktig sak! Då kan me ikkje ha noko av slik «liksom nøytralitet» som i realiteten også er ei meining!

Dette handlar om mot til å stå for noko, sjølv om ikkje alle skulle vera samde i det ein gjer.

Dette har utruleg mange store organisasjonar i Noreg innsett. Den Norske Kyrkja, til dømes. Kor mange menneske representerer ikkje denne- likevel har ho modig valt å ta steget ut og seier: «NEI!!– ingen krig i Irak!» Også NSU Bergen har skrive under på oppropet til Fredsinitiativet- kvifor kan ikkje då Studentparlamentet i Oslo våga å gjera det same?

Dette er med andre ord ei oppmoding til Studentparlamentet: Kom på banen de også. De er sårt sakna!

studentutvalet ved Det teologiske fakultetet.

Monopol på studentperspektiv?

Det er interessant å merke seg at Studentparlamentet, som studentenes eget organ, synes å være tuftet på et betydelig mindreverdighetskompleks på studentenes vegne. Dette kommer til syne senest i parlamentsleder Stranger-Thorsens kronikk i Universitas 19.02.03. Når ble studentene en slik hjelpesløs gruppe?

I sin kronikk tar Stranger-Thorsen til orde for ansatte ledere på institutter og fakulteter, og det er gode grunner til å vurdere denne muligheten. Universitetet trenger gode ledere som er i stand til å samle miljøene om et felles mål. Hvor disse personene hentes fra bør være av sekundær interesse.

Spørsmålet om instituttstyrenes fremtid er imidlertid langt viktigere, og fortjener mer enn et skuldertrekk fra en parlamentsleder. Vi mener instituttstyrene utgjør en svært viktig arena både for studenter og ansatte. Som studentrepresentanter på grunnplanet har vi følt oss som fullverdige aktører i arbeidet med å gjøre instituttene, og dermed også universitetet, best mulig. Og her kommer vi til et viktig punkt. Et godt universitet avhenger av både forskning og undervisning, og selv om vi som studenter innehar en spesiell ekspertise hva gjelder det siste, er dette på ingen måte det eneste området studenter kan og bør bidra på. Studentrepresentasjon gir universitetet tilgang på et enda bredere spekter av egenskaper og talenter enn det man tradisjonelt finner blant de ansatte. Vi er en ressurs! Det hadde utvilsomt vært en stor fordel om også vårt øverste studentorgan hadde våget å tro på det.

Stranger-Thorsens bilde av studentene som gisler for en universitetspolitikk som ville vært ført uavhengig av deres tilstedeværelse er noe vi overhode ikke kan kjenne oss igjen i. Dette leder oss videre til et nytt sentralt punkt. Med hvilken tyngde kan en leder av Studentparlamentet uttale seg om hva som skjer på grunnplanet? Selv om Studentparlamentets arbeidsutvalg gjør en god og helt nødvendig jobb overfor den sentrale administrasjonen, er det vel få som med hånden på hjertet kan si at kontakten nedover ikke kunne vært langt bedre? Det ville utvilsomt være å foretrekke om parlamentet, i stedet for å arbeide for en sentralisering av makt på det nivået de selv er begrenset til, ville forsøke å bidra til å skape et slagkraftig kompetansenettverk av studentrepresentanter på alle nivåer. Velfungerende fagutvalg på alle institutter burde være en æressak for Parlamentet!

Det er på ingen måte noen enkel oppgave vi pålegger Parlamentet, og vi hevder ikke å ha noen fiks ferdig løsning. Det første som må til er imidlertid en holdningsendring. Suksess måles ikke i antall kilo produserte politiske plattformer. 50 km kjepphest blir aldri noen publikumsfavoritt. Gi de 65 parlamentsmedlemmene noe meningsfylt å holde på med. Kom ut og møt fagutvalgene. Kjemp for instituttstyrene! Kjemp for et levende studentdemokrati.

Tidligere leder av Fysisk fagutvalg,

Øystein Prytz

Tidligere leder av Realistenes studentutvalg

Kostelig om kosthold

I Universitas 19. februar har Olav-Andreas Marschall skrevet et innlegg med tittelen «Puslete av pusling!», som er en reaksjon på Universitas-artikkelen i nr. 5 vedrørende Fedon Lindbergs «Naturlig slank»-bølge.

Til tross for et usaklig personangrep og en nokså usammenhengende argumentasjon, har jeg oppfattet det slik at Marschall mener at ernæringsmiljøets anbefalinger til befolkningen er utdaterte og ikke tar tilstrekkelig hensyn til vår moderne livsførsel. Han vedgår at lavere fysisk aktivitet i samfunnet er et kjerneproblem. Samtidig mener han altså at fysisk aktivitet ikke er gjennomførbart i dagens stillesittende samfunn, og at problemet må løses gjennom matinntaket. Løsningen er å spise «på nye måter», som innebærer å unngå mat med høy glykemisk indeks som brød, ris, pasta og poteter.

Vi som har ernæring som fag synes at hele debatten om glykemisk indeks er en avsporing, fordi den flytter fokus bort fra det helt grunnleggende ved vektregulering, nemlig energibalansen. Energi (også kjent som kalorier) tas inn i form av fett, karbohydrater, proteiner og alkohol – og forbrukes til kroppsprosesser og til bevegelse. Så lenge inntaket overstiger forbruket vil energi lagres i kroppen og kroppsvekten vil øke. Så lenge forbruket overstiger inntaket vil energi tas fra kroppslagrene og kroppsvekten vil reduseres.

Lindbergs kostholdsråd har i bunn og grunn mye til felles med anbefalingene fra fagrådet for ernæring i Sosial- og helsedirektoratet (tidligere Statens Ernæringsråd). Det er gledelig at informasjon om kosthold når fram til befolkningen. Men det er synd når fakta som vi alle kan være enige i (som at grovere kornprodukter gir en mer stabil blodsukkerutvikling og dermed en mer varig metthetsfølelse) kombineres med spekulative påstander (som at det er matvarenes blodsukkerøkende effekt som er ansvarlig for overvekt). Det hele høres da ut som en naturlig og selvforklarende sannhet. Som ikke engang trenger forskning i bunn?

At samfunnet ikke er ideelt tilrettelagt for en helsemessig positiv livsførsel med hensyn til både matinntak og bevegelse, innebærer at hva en gjør ut av forholdene er desto viktigere. Det finnes nemlig ingen lettvinte løsninger. Verken forretningsmannen Fedon eller Statens Ernæringsråd kan gjøre jobben for en. Det er kanskje derfor anbefalingene fra Statens Ernæringsråd kan synes «livsfjerne» – nettopp fordi de er realistiske.

Marschall avslutter innlegget sitt med uttalelsen: «At vi bør holde oss unna rask mat og energirik mat når vi lever lavenergetisk liv bør altså være viktigere enn det å ensidig holde seg unna fett og sukker som vi har hørt fra alle kanter.» Han glemmer å nevne at «rask mat» kan tilskrives sukker og at «energirik mat» kan tilskrives både fett og sukker.