Akademisk heksejakt? Og hvems etikk?Det er sterk kost å lese innleggene i Universitas som beskylder Åse Røthing for plagiat, uredelighet, illojalitet, svik og forræderi! Hun er av Frida Nilsson som fører ordet for professor Eva Lundgren i Uppsala, blitt b

Jeg kan ikke ta stilling til konkrete beskyldninger om plagiat ettersom jeg ikke kjenner Lundgrens tekster. Dette innlegget er en stillingstaken og kritikk av

måten beskyldningene og de knusende personangrepene er blitt ført i mediene. Dette slår uvegerlig tilbake på de som har fremmet disse brutale beskyldningene.

Den første undringen gjelder de sterke og emosjonelt formulerte motivene for å ramme Åse Røthing mest mulig brutalt mulig som person og å ødelegge hennes akademiske karriære ved å føre denne saken i mediene. Så lenge ingen uavhengig dertil egnet instans har tatt stilling til slike alvorlige anklager, er det meget useriøst og virker negativt tilbake på de som fører anklagene i pennen, at man velger å gå til slike tabloide skritt. Skulle det vise seg at det ikke er hold i plagiatbeskyldningene, kan det likevel være en enorm belastning å fri seg fra ryktet. Dermed er nettopp dette intensjonen: Å ramme personen Åse Røthing så hardt som mulig. Det virker som om det er uvanlig sterke emosjonelle reaksjoner i sving når Nilsson beskriver sitt sammenbrudd i møte med Røthings tekster. Nilsson blir «kvalm», hun «mister kreftene» fordi Røthings bok er «så gjennområtten og så uhørt krenkende for andre forskere» at hun viser den til «søppelkurven». For en utenforstående virker reaksjonen fra Nilsson – viss tekster jo ikke er mistenkt plagiert, forbausende følelsesladet og jeg kan ikke helt fri meg fra fornemmelsen av at det er noen uvanlige følelsesmessige lojaliteter i sving. Denne min fornemmelse kan selvfølgelig være helt feilplassert. Noe som ville glede meg, ettersom avhengighetsskapende lojaliteter og eksklusjonsmekanismer er like uheldige i det akademiske miljø som andre steder.

Det som særlig overrasker meg i Nilssons mer faglige anklager er de konkrete begrepene hun trekker frem som Røthing har benyttet i sin bok og som blir beskrevet som rent tyveri av teori. Begrepene hun hevder Røthing har plagiert fra Lundgrens tekster er blant annet følgende: «normer for kjønn og heteroseksualitet, kulturelle normer for kjønn, dikotome kjønn, kjønnskonstitueringsprosess, kulturelle normer og forestillinger, brudd og bekreftelse på normer, kontekst, arena og relasjonalitet». Det er mulig at dette er sentrale begrep i Lundgrens tekster men de er også allmene begreper i en feministisk, teoretisk 15-20 år gammel fagtradisjon som vi vil kunne finne i de fleste poststrukturalistisk perspektiverte forskningstekster. Vi vil finne de i norske tekster som analyserer kjønn og seksualitet for ikke å snakke om de internasjonale teoretikerne som har med- og videreutviklet disse teoretiske perspektiv teoretisk og analytisk som Judith Butler, men også Teresa de Lauretis, Toril Moi, Lois Mcnay, Linda Nicholson, Joan Scott, Gayatri Spivak, Elisabeth Grosz, Elspeth Probyn, Jennifer Harding, Chris Straayer, Rosi Braidotti, Brownyn Davies, og mange mange andre i denne fagtradisjonen.

Det er klart man skal referere og henvise redelig for å gjøre rede for hvor redskap, begrep og teoretiske perspektiv er hentet fra. Samtidig innebærer utviklingen av en fagtradisjon at noen begrep som de ovennevnte i hvert fall til en viss grad allmengjøres, slik at det blir problematisk i en hver sammenheng å holde fast eiendomsretter. Dette gjelder i særdeleshet begrep som «arena, kontekst, normer for kjønn eller heteroseksualitet osv».

Høgskolelektor Solveig Østrem går også ut i Universitas og støtter oppbrakt anklagene mot Røthing i offentligheten før disse er blitt prøvet. Dette gjør hun ved å offentliggjøre intern, konfidensiell og fortrolig kommunikasjon mellom en vitenskapelig bokredaksjon og forfatter i den interne redaksjonelle bearbeidelsen av uferdig artikkelmanus fra Røthing, som resulterte i publisert artikkel. Som inntil nylig ansvarlig redaktør for Norsk Medietidsskrift var jeg av den faste overbevisning at å offentliggjøre fortrolig kommunikasjon mellom redaksjon og forfatter i bearbeidelse av manus, tilhører et redaksjonelt tabu og det med etisk rette.

Jeg vil benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på at etikk i det akademiske liv kan handle om nødvendigheten og den oppriktige anstrengelsen i å referere og henvise korrekt. Det kan også handle om varsomhet overfor eksklusjonsmekanismer og offentliggjørelse av ubekreftete anklager som kan ødelegge en fremtidig akademisk karriære. Det kan videre handle om å ivareta fortrolig redaksjonell kommunikasjon i et vitenskapelig redaksjonelt arbeide.