Forskningsetikk og faglige spilleregler

En ubehagelig diskusjon har dukket opp i Vårt Lands og Universitas\' spalter. En ung stipendiat blir beskyldt for uetisk forskningsadferd. Anklagene er alvorlige: Åse Røthing skal ha utnyttet et helt forskningsmiljø i Uppsala ved å stjele uhemmet fra publiserte og upubliserte arbeider uten å referere til sine kolleger. Særlig hardt skal det etter sigende ha gått ut over Eva Lundgren, som har vært Røthings biveileder, og som har inkludert henne i sitt faglige miljø og generøst delt sine ideer med henne.

Blant feministiske forskere i Norge er det ingen hemmelighet at Åse Røthing har latt seg inspirere av Eva Lundgrens ideer. Vi har i ulike sammenhenger hørt henne snakke med begeistring både om sin tidligere veileder og om det faglige miljøet rundt Eva Lundgren i Uppsala. Som stipendiat på forskningsprogrammet Kjønn i endring har hun ivret for å få Lundgren invitert til Norge i regi av programmet. I forordet av Åse Røthings bok

Nå, som er stridens kjerne, krediteres også det feministiske forskningsmiljøet i Uppsala som Eva Lundgren leder.

Det forekommer ikke helt sjelden at forskere går hverandre i næringen. I en verden hvor ideer flyter fritt, er det heller ikke alltid så enkelt å avgjøre hvor man har sine tanker fra. Man kan lett komme i skade for å ta i bruk som sitt eget det andre oppfatter som sitt tankegods, eller å føle seg urettmessig oversett i en annens referanseliste. I noen grad er dette uunngåelig når vi har forlatt tidligere tiders privatisering av forskning der verken ideer eller resultater slapp ut før den store avhandlingen var klar. Dette betyr selvsagt ikke at det er fritt fram for å forsyne seg av andres verk. Men det er slett ikke alltid helt enkelt å trekke grensen mellom slurv og hårsårhet på den ene siden og klart uetisk forskeradferd på den andre.

Vi kjenner ikke bakgrunnen i denne konkrete saken godt nok til å kunne avgjøre hvorvidt Åse Røthing i sin nye bok kan ha gått for langt i forhold til Lundgrens teorier når det gjelder hva slags tankegods en kan gjøre til sitt. De tildels sjikanøse personangrepene som er framsatt gir imidlertid ingen overbevisende argumentasjon på dette punktet. Å beskylde noen for å ha stjålet begreper som «normer for kjønn », «normer for heteroseksualitet», «dikotome kjønn» og lignende er meningsløst. Dette er allmenne begreper i kjønnsforskningen, begreper som Eva Lundgren knapt kan påberope seg noen opphavsrett til. Uten å ha foretatt noen nærlesning av Røthings manuskript kan vi heller ikke unngå å legge merke til at Røthing faktisk refererer til Lundgren i forhold til flere av de begreper som hun beskyldes for å ha stjålet.

Selvsagt må en ung forsker finne seg i å bli korrigert dersom det viser seg at hun ikke har vært nøyaktig nok i sine referanser. Slik kritikk egner seg imidlertid særdeles dårlig som gjenstand for diffuse og tvilsomme beskyldninger framsatt i full offentlighet i media. Heldigvis hører det også til sjeldenhetene at slikt skjer. Vi reagerer dessuten kraftig på den uvanlig drastiske formen som Frida Nilsson, Anna Lydia Svalastog og Solveig Østrem har valgt for å framføre sin kritikk mot Åse Røthing. På den ene siden har denne typen forskerkrangler liten offentlig interesse. På den andre siden, og i denne sammenhengen viktigere, så er det særdeles alvorlig for en forsker å få denne typen beskyldninger rettet mot seg i full offentlighet. Selv om anklagene skulle vise seg å være usanne, kan mistanken om uredelighet bli hengende ved forskeren og skade hennes fortsatte forskerkarriere. En skal med andre ord ha særdeles godt grunnlag for å påstå at en forsker har beveget seg utover det etisk forsvarlige i sin omgang med andres forskningsarbeid. I prinsippet bør vel den samme rettssikkerheten gjelde for forskere som for andre. En anklage er ikke ensbetydende med dom, og skyldspørsmål bør ikke avgjøres i en offentlig avispolemikk. Anklagen mot Røthing ser mest av alt ut som et forsøk på offentlig uthengning. Dette er et grovt overgrep, også i forskersamfunnet, ikke minst når det dreier seg om en stipendiat som står nederst i forskningens makthierarki.

Påstandene om Åse Røthings uhederlighet synes å være fremmet uten noen refleksjon rundt denne typen prinsipper. Tvert om er de gitt en form som er både bastant og sjikanøs. Det tas absolutt ingen forbehold: Det hevdes for eksempel at «Røthing hemningsløst utnytter sine feministiske kolleger og et helt forskningsmiljø i Uppsala» og at boken hennes «bryter mot alle regler for vitenskapelig hederlighet» (Nilsson i Universitas 18. oktober). At anledningen også benyttes til å diskreditere Åse Røthings faglige evner gjør ikke saken bedre, for eksempel når Østrem avslutter sitt innlegg i Universitas 18. oktober med følgende: «Kanskje hun også må gå noen ekstra runder for å komme på høyden rent faglig før hun kan forvente å bli tatt på alvor som jevnbyrdig part i en vitenskapelig sammenheng». Røthings faglige kapabiliteter burde strengt tatt være denne saken uvedkommen, men synes å være trukket inn for ytterligere å forsterke bildet av Røthing som en som er på kant med akademia på mer enn én måte. Når slike usakligheter først trekkes inn, vil vi imidlertid opplyse om at det faktisk forholder seg motsatt: Åse Røthing ble i sin tid hedret med Senter for kvinneforsknings pris for fremragende kvinneforskning for sin hovedoppgave ved Universitetet i Oslo, hun er nå stipendiat under Norges forskningsråd på et prosjekt som ble vurdert klart støtteverdig. Hun er altså det vi vil kalle en svært lovende ung forsker.

Vi kan ikke forstå at de tre kritikerne av Røthing virkelig har tenkt igjennom implikasjonene av sine utspill, for den stipendiaten det gjelder, og for fagmiljøene mer allment. Eva Lundgren, som altså har fungert som Åse Røthings biveileder, synes å la Frida Nilsson opptre som sin advokat. Har hun virkelig godkjent en offentlig uthengning av sin student? Etter vårt skjønn burde en kritikk som denne framføres i helt andre kanaler og i en helt annen form enn den vi her ser. Kritikkens form er i tillegg så graverende at vi stiller oss spørrende til motivasjonene for å bringe den til torgs. Videre er det høyst uvanlig å gå offentlig ut med kommunikasjon som har funnet sted i en redaksjonell prosess, og dertil bruke den for å gi negative karakteristikker av en kollega. Dette er imidlertid hva Østrem gjør som medredaktør av boka Feministteologi på norsk. Hun bryter dermed forskningsetiske normer som tilsier at slik kommunikasjon er konfidensiell. At forfattere får pålegg fra redaktører om å referere bedre er for øvrig svært vanlig. Det ville bli et dårlig læringsklima dersom den praksis som her er utøvet skulle bli vanlig blant veiledere og redaktører. Og hva slags forskningsklima ville bli resultatet om ikke tillit og lojalitet var noe som kunne forventes ikke bare nedenfra og opp, men også ovenfra og ned?