Ex.phil som innføring i mannstenkning?

Ex.phil er ikke ment som en innføring i kjønnsstudier\' uttaler Camilla Serck-Hanssen i siste nummer av Universitas. Dette er en merkelig tolkning av den intensjon som lå i Kollegieflertallets vedtak. Her er premisset at ex.phil allerede er ganske ensidig kjønnet, mens Camilla derimot antar at kjønnet først kommer når det nevnes eksplisitt – eller kanskje sammen med kvinnene? Hvis ikke et kjønnskritisk perspektiv hører hjemme i formidlingen av en så androsentrisk kunnskapsmasse som filosofi og vitenskapshistorie utgjør, så må det jo bety at Camilla mener at ex.phil. bør være en innføring i ren mannstenkning?

Problemet kan også henge sammen med at Camilla ikke ser skillet mellom kollegievedtakets to deler: I første ledd ønskes det flere kvinnelige forfattere på pensum, i andre ledd ønskes kjønnsperspektiver på tenkning, filosofi og vitenskap bedre integrert i undervisningen. Begge deler er viktig, men de handler om delvis ulike forhold og har ulik begrunnelse:

Kravet om flere kvinner representert på pensum er begrunnet med at det bør synliggjøres for studentene at det også finnes kvinner som driver med filosofi og vitenskap, og på et så høyt nivå at de kan leses som pensum. Man kan si at det er symbolverdi og identifikasjon som er poenget her. Dette betyr selvsagt ikke at man skal grave opp kvinnelige filosofer som ikke finnes, slik Camilla synes å ha forstått saken. Men der hvor de finnes skal de med, på linje med menn.

Kravet om kjønnsperspektiv, derimot, har en mer direkte fagkritisk begrunnelse. Studentene bør bli gjort oppmerksom på det androsentriske perspektivet i den kunnskapstradisjon som hele vår kultur bygger på. Hensikten med dette er ikke å moralisere på anakronistisk vis over forgangne tiders kvinnesyn og kjønnsordninger, men å stille spørsmål om kjønnshierarkiske konstruksjoner utilsiktet påvirker vår tenkning og vår vitenskapskultur også i dag? Til den måte mannlighet og kvinnelighet har blir konstruert i vår vestlige kultur, hvor den side av det fellesmenneskelige repertoar som har blitt plassert hos kvinnene oppfattes som uvedkommende, ja rent ut forstyrrende, i saklige anliggende som politikk og vitenskap. Er det fortsatt slik at menn uten videre oppfattes som universelle mennesker, mens kvinner til stadighet må bevise at de er det? Og er betingelsen for at kvinner kan representere det universelle at ingenting minner oss om at de er kvinner – eller at de passer på å uttrykke sitt kjønn på måter som ikke provoserer for mye? Ville vitenskapelige standarder og kompetansekrav ha sett annerledes ut hvis de ikke var utviklet gjennom en årtusen lang enkjønnet kunnskapstradisjon?

Hvis man velger kvinnelige forfattere som skriver med et kjønnsperspektiv dekker man begge kravene. Det har den mannssterke ex.phil komiteen valgt ikke å gjøre: deres innfrielse av Kollegievedtaket består (alt inklusive) i å nevne tre kvinnelige samtidsetikere som eventuelt kunne inngå i pensum, og de har greid å velge tre som i liten grad eller ikke i det hele tatt har et kjønnsperspektiv. Det hadde vært greit nok – hvis de hadde hatt kjønnsperspektivet med andre steder.

Slik jeg ser det er kjønnsperspektivet ikke \'et tema\' på linje med alle andre temaer, eller en innføring i spesialemnet kjønnsstudier, men et helt nødvendig kritisk metaperspektiv på hele vår kunnskapstradisjon – som det jo nettopp er ex.phils oppgave å formidle. Jeg oppfatter kjønnsperspektivet som et nødvendig og legitimt politisk og fagkritisk prosjekt som handler om å gjøre universitetet til en tokjønnet institusjon, ikke bare i biologisk, men også i mental forstand. Jeg ser det altså mer som noe som kan sammenlignes med kamp for \'menneskerettigheter\' enn kamp for \'særinteresser\'. Og på samme måte som det noen ganger er nødvendig å bryte inn i den private eller nasjonale sfære for å hevde menneskerettigheter, er det også nødvendig noen ganger å bryte inn i fagene for å hevde kjønnsperspektivet.