«Utestengt fra Universitetsidretten»

I Universitas av 21. august 2002 står det en artikkel om meg på side 5. På side 21 står det at avisen «sørger for at studenter blir hørt». Dette erfarer jeg nå som sant og er veldig takknemlig for det.

Når de som jeg har søkt hjelp fra i saken (det vil si Studentparlamentet v/Michael Brøndbo og Anette Wilberg ) har frarådet meg å ta kontakt med Universitas; når idrettsdirektøren ikke vil kommentere saken; når hans sjef Trond Bakke synes at min «utestengelse er et lite problem», da er det forfriskende å se at studentavisen virkelig holder sitt løfte.

Fra Studentparlamentet forventet jeg aktiv hjelp som kan føre til at jeg trener igjen i Universitetsidretten, men alt de har gjort var å høre på meg og å snakke, uten at jeg var tilstede, med idrettsdirektøren. Når de sier at de har hjulpet seks andre personer, føler jeg meg sviktet og diskriminert av dem. Enten tror de, med idrettsdirektøren, at jeg er skyldig, eller så gjør de ikke sin jobb overfor meg. Hvis de mener at jeg er skyldig krever jeg at de beviser det.

Michael Brøndbo sa at de vil ikke ta ifra idrettsdirektøren sin autoritet ved å hjelpe meg, fordi i så fall kan ikke herr Amundsen fungere som idrettsdirektør. Hva med meg da? Idrettsdirektøren har trokket på meg, og Studentparlamentet har rådet meg til å ti stille.

Idrettsdirektøren ønsket sikkert ikke at saken skulle komme på trykk, heller. Jeg ringte ham for å spørre om hvor lenge jeg har blitt utestengt. Han sa til meg det samme som til Universitas: at i hans brev står det at jeg har blitt utestengt «inntil videre». I brevet finnes ikke disse ordene. Derimot står det at «...fra dags dato har du ikke lenger adgang til å trene i Universitetsidrettens lokaler». At han nå påstår noe annet kan indikere at han gjerne vil unngå publisitet om saken.

Alle anklagene mot meg er datert lenge før han kom inn i sin stilling. Han har bare hørt om saken fra sin forgjenger. I likhet med ham antar han at siden de som anklager meg er flere, har de sikkert rett. Som Jens Bjørneboe ironisk skrev: «De som er flest, har alltid rett».

Sannheten er ikke så enkel: 1) anklagene mot meg har aldri blitt bevist; 2) jeg har aldri blitt bedt om å forklare min side av saken; 3) tvilen har aldri kommet meg til gode. Når «de som er flest» samler seg mot et enkelt individ kan det ofte dreie seg om mobbing. Enten har herr Amundsen ikke klart å tenke så langt, eller så prøver han å vise til sine underordnede at han – som er nyansatt v/universitetsidretten – har stor autoritet og skal alltid holde sammen med dem.

At Trond Bakke ikke synes at det har skjedd noe galt i min tilfelle fordi «han har jobbet i SiO i 25 år og bare hørt om tre andre tilfeller», taler for seg selv. Jeg kan ikke finne logikken i det: når en slik sak finner sted, så er den ikke uvesentlig bare fordi han selv har ikke hørt om det. Jeg har blitt forsøkt skremt til taushet.

Hvis tros alt har jeg nå blitt gitt muligheten til å fortelle min side, så oppfatter jeg dette som et lys i mørket. Det var godt å bli hørt.