Ting tar tid

Undertegnede er hovedfagsstudent. Og ja, jeg er forsinket i studiene, som så mange andre. Jeg var flink og normert helt frem til oppgaveskrivingen begynte, mens så var det jamt slutt. Det er takk og pris ikke flaut å være forsinket på hovedfag – det er forventet. Det sannsynligvis mer flaut overfor medstudenter å skrive hovedoppgave på normert tid. Da er du rett og slett ikke normal. Da en av mine venner på statsvitenskap leverte på normert tid i forfjor, gikk det rykter om dette helt ned på sosiologi.

Selv om instituttene holder tilbake opplysninger om hvor mange som egentlig leverer oppgavene sine på normert tid, kan en si med sikkerhet at det ikke er mange. Jeg har bare hørt om to, og jeg har som nevnt gått en stund på hovedfag. Så hvorfor bruker så mange så lang tid på å skrive oppgave? Ut fra en enkel tankegang kan man tenke seg to årsaker (som kan kombineres); vi er dumme eller vi er late. Selv om begge elementer til tider gjør seg gjeldende, vil jeg argumentere for at årsakene er flere og mer kompliserte.

For det første er oppgaven omfattende. Det er i seg selv ingen stor sak å skrive 120 sider, men kravene til «selvstendig forskning», «vitenskapelig etterprøvbarhet» og «kritisk distanse» er nye og skremmende for en fersk oppgaveskriver. Respekten og fremmedgjortheten overfor disse nye kravene medfører at de aller fleste bruker lang tid på å komme i gang. Det skal være vanskelig og det skal ta tid; hovedoppgaveprosessen blir en selvoppfyllende profeti. Det tar tid å lese, det tar tid å lure, det tar tid å grue og plutselig er man forsinket før man har begynt. Ting tar tid.

På den andre siden har man de økonomiske aspektene. Studielånet holder såvidt til husleie, og i løpet av hovedfaget mister mange retten til støtte grunnet forsinkelsen. Dette blir en ond sirkel. Man må jobbe for å leve, og blir dermed forsinket. Når man blir forsinket mister man støtten fra Lånekassen, og må jobbe mer for å betale husleia. Da blir man mer forsinket. Hovedfagsstudentene er altså en økonomisk katastrofe både for seg selv og for instituttene sine, fordi tid er penger.

Hva kan så gjøres? Dagens hovedfag er langt nok, og man bør heller forkorte enn øke normeringen. Studentene bør heller forberedes bedre på det som venter dem i oppgavefasen, kravene til oppgaven bør endres samt at forholdene rundt de oppgaveskrivende bør bedres. Jeg vil spesielt trekke frem veiledningen. På Sosiologi har vi 60 timer veiledning, et meget godt tilbud. På Statsvitenskap har studentene krav på ti «veiledningsmøter». Dette viser mangelen på en helhetlig holdning til veiledning bare innefor et fakultet, med like eller liknende oppgaveordninger. Også når det gjelder kvalitet bør en stille krav. På samme måte som en krever pedagogisk opplæring for forelesere, bør veiledere kurses i de pedagogiske sidene med det å veilede. Alt for mange veiledere tolker sin rolle som veileder kun i faglig retning. I realiteten trenger de fleste tettere oppfølging samt at veileder stiller flere krav til progresjon og produksjon.

Jeg tror i tillegg at hoveoppgaveskriving er for spesielt interesserte. Oppgaven er, slik den fremstår i dag, en forskerutdanning, og jeg tror de færreste skriver oppgave med tanke på at de skal forske i fremtiden. De færreste vil ha muligheten til dette. Jeg mener derfor at Mjøsutvalgets forslag om å innføre en mastergrad i stedet for hovedfag er en god idé. Dette forutsetter imidlertid en tillemping av oppgaveskrivingen i europeisk retning – en kortere, mer praktisk rettet oppgave, som utdanner og forbereder kandidatene til arbeidslivet generelt, ikke til en forskerkarriere.

Fakultetsdirektør Dag Tveit Bråthens ønsker å diskutere innføring av studiepenger og at studenter skal fratas studieretten dersom de ikke følger normeringen. Jeg lurer på hva slag studenter Bråthen egentlig ønsker seg. Med dagens hovedfag vil hans løsninger i sin ytterste konsekvens innebære hovedfag kun for de flinkeste og/eller for de rikeste. Det er sosiale skjevheter i rekrutteringen til høyere utdanning i dag, på tross av relativt gode støtteordninger og gratis studietilbud. Jeg ser heller ikke at instituttene vil ha noen økonomisk gevinst ved å gi kurs og eksamener på hovedfag, gi veiledning og tilrettelegging for studentene gjennom deler av oppgaven, og deretter frata dem studieretten fordi de er forsinket. Da får verken studentene eller instituttene noe igjen for både den økonomiske- og tidsmessige investeringen i hovedfaget.

Til slutt vil jeg bare tilføye for egen regning: Jeg har vært heldig. Jeg har god veiledning og oppfølgning, jeg har egen arbeidsplass, økonomisk støtte og deltar på et inspirerende prosjekt. Likevel er jeg er forsinket i hovedfaget. Til tider føler jeg meg dum, og til tider har jeg vært lat, men det tar tid likevel. Og det koster penger. Sånn er det bare blitt med hovedfag: Det tar tid og tid er penger, både for studentene og instituttene.