Vilt neshorn.

Under øvelsene med Neshornproduksjonen forsøkte vi flere ganger å få Universitas på besøk.

Det var veldig vanskelig. Den eneste muligheten for oppmerksomhet i studentavisen var å invitere en anmelder til premieren. Vi hadde selvfølgelig ikke ventet oss en profesjonell teaterkritiker, men i allefall en som visste forskjell på Ionesco og Beckett.

I sin anmeldelse slakter Audun Kolstad Wiig forestillingen på et faglig grunnlag. Det hadde i og for seg hadde vært helt greit, hvis han hadde hatt faglig begrunnelse for det han sier. Det er nettopp mangelen på faglig kompetanse vi savner. Universitas åpner sin anmeldelse med å kritisere undertegnede for å «sprøyte på med billige poenger og karikerte typer». Slapstickhumør og karikerte figurer er noe av selve grunnsteinen i Ionescos teater. Det er kombinasjonen av humor og grøsser som særpreger Ionescos dramatikk. At anmelderen ikke har fått dette med seg og i tillegg våger å kritisere oss for nettopp å følge Ionescos egen teaterteori er ganske komisk.

Universitas kritiserer videre forestillingen for å ha en kvinnelig skuespiller i den mannlige hovedrollen. Til anmelderens opplysning kan vi fortelle at både Neshorn, Amedè or how to get rid of it og Morder uten betaling har sjonglert med kjønnsfordeling i rollebesetningen. Anmelderen argumenterer med at dette ødelegger for troverdigheten. Ionesco selv var for å styrke teaterets fiktivitet og teatralitet. Illusjon og troverdighet hører til realismen som ifølge Ionesco var direkte ødeleggende for teateret. Ionesco ønsket å synliggjøre trådene som holder dukkene oppe.

Universitas slakter en forestilling vi har jobbet med i et halvt år, på det grunnlag at vi ikke kjenner til Ionesco og absurd teater. Personlig har jeg (Ingrid Weme Nilsen) jobbet med teksten i over 1 år. Det absurde teater kjenner jeg fra mitt arbeid i friteatergruppen Teaterskapet som jeg var regissør og kunstnerisk leder for i flere år. Det er provoserende at en 20 år gammel amatørjournalist setter tvil ved min forståelse av Neshorn. Det ser ut til at anmelderen på forhånd var mer interessert i rollen som «den kresne teaterkritikeren» enn i selve forestillingen. Anmeldelsen er full av teaterfaglige uttrykk satt sammen på til tider meningsløse måter. Wiig ville sklidd rett inn som en av de akademiske bedreviterne i Ionescos rollegalleri.

Anmelderen kunne skrevet at han syntes forestillingen var dårlig, at den var for kjedelig, for morsom, eller at han ikke likte uttrykket. Vi måtte ha godtatt alle slike subjektive synspunkter. Men denne anmeldelsen er kun basert på faglig visvas fra en anmelder som umulig kan ha mer teaterteoretisk bakgrunn enn dramalinja på videregående skole. Vi håper dette brevet har oppklart noe, og ønsker publikum velkommen til våre to siste forestillinger.