Elfensbenstårn sett utenfra

Jeg har aldri tvilt på at det er deilig inni elfenbenstårn. Ofte kan gjensidig navlebeskuing og beundring være deilig. Sett utenfra kan slike tårn se ganske annerledes ut. I et intervju i Universitas den 6. februar fikk jeg anledning til å formidle noen synspunkter på Universitetet i Oslo. Det har falt blant annet cand philol. Thomas Myhrvold tungt for brystet.

I likhet med Myhrvold er jeg voldsomt opptatt av kunnskap. I kommunikasjonsrådgivningsbyrået Geelmuyden.Kiese er vi 80 medarbeidere i Skandinavia. Vi ansetter bare medarbeidere med universitets- eller høyskolebakgrunn. Myhrvold er velkommen til å søke om opptak som trainee til høsten. Mulighetene for opptak er til stede forutsatt at han trener normative så vel som deskriptive ferdigheter. Vi har ansatt mange gode folk fra Universitetet i Oslo. Samtidig vil jeg legge til at det ikke er noen fordel, slik jeg ser det, å ha studert ved dette universitetet.

Selv var jeg så heldig å komme inn ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Hovedstadens universitet kjenner jeg først og fremst gjennom den løpende debatt i mediene og min brors mangeårige traumer frem til avsluttet cand. polit. grad. Jeg lærte å kjøpe billig og selge dyrt, han at makt er rett.

Spørsmålene Universitas stilte meg var om UiO som merkevare. Jeg går ut fra at jeg ble spurt fordi strategisk kommunikasjon og merkevarebygging er faget mitt, ikke fordi jeg påberoper meg å ha inngående kunnskap om Universitetets funksjon. Likevel kan jeg trøste Myhrvold med at jeg langt på vei deler hans syn på Universitets rolle i kunnskapssamfunnet, men i motsetning til Myhrvold mener jeg Universitetet i Oslo må ta sin del av ansvaret for at det står såpass dårlig til i det norske kunnskapssamfunnet.

Mens over halvparten av nordmenn mellom 20 og 30 år tar utdannelse på universitetsnivå, er landet de siste 10 årene blitt styrt av politikere med fullført søndagsskole som fremste akademiske meritt. Viljen til å investere i kunnskap har vært lav i politiske miljøer. Hva spiller det for rolle med akademisk middelmådighet når Norge henter hjem 11 gullmedaljer i Salt Lake ?

Som økonom er jeg faktisk klar over at Haavelmo ble tildelt en spesialpris i økonomi for «litt over ti år siden» (dette er ingen Nobelpris). Husker jeg rett deler Haavelmo skjebne med Frisch som også kom fra Universitetet i Oslo. Det gleder meg også at Nygaard og Dahl fikk A. M. Tuning prisen i informatikk. Problemet er bare at forskere og vitenskapsfolk ved Universitetet i Oslo så altfor sjelden blir slik internasjonal ære til del. Hvorfor ?

Det er sikkert mange grunner. Jeg mener for mange oppgaver og for små ressurser er blant de viktigste. Det er irrelevant som Myhrvold påpeker at Harvard har spredd seg på flere fagfelt enn UiO selv om antallet studenter ved Harvard er langt lavere. Det som er relevant i denne sammenheng er at Harvard er verdens rikeste universitet. Derfor har amerikanerne råd til å spre seg faglig, og samtidig være blant de beste på hvert enkelt fagfelt. Ved Universitetet i Oslo har man ikke tilsvarende ressurser. Dessuten mangler man en ledelse som makter å prioritere ressursbruken. Resultatet blir middelmådighet på de fleste områder. Ikke en gang god kommunikasjon kan bygge fremragende merkevarer av middelmådigheter. Det er hovedpoenget mitt i intervjuet med Universitas.

Jeg etterspør en strategi for Universitetet i Oslo. Sett fra utsiden er det vanskelig å se at Universitetet er best på noe som helst i internasjonal målestokk. Jeg er klar over at det er mulig å påtreffe både fremragende studenter og ditto professorer på Blindern, men verken som lærested eller forskningsinstitusjon har Universitetet i Oslo noe navn internasjonalt. Et oppslag i Aftenposten den 26. februar der det opplyses at 50% av forskernes arbeidstid går med til administrasjon kan forklare noe av årsaken. Resultatorientering later til å være mangelvare, og strategi ukjent på Blindern.

Cand. philol. Myhrvold må lide av akutt endringsvegring. Jeg skjønner som sagt at det er trygt og godt inni elfenbenstårnet, og at det er plagsomt når utenforstående etterspør resultater og ikke udisiplinert ordskvalder. I stedet for mer endringsvegrende retorikk vil jeg oppfordre både Myhrvold og Universitas til å trykke lister over de områder der Universitetet i Oslo rangeres som et av de ti beste internasjonalt. Jeg betviler at det blir nødvendig med ekstrabilag for å få plass. Sett utenfra er elfenbenstårnet verken ruvende eller skinnende hvitt.