Universitetet som Butikk

Cand.philol. Thomas Myhrvold forklarer her verdiskapningen til Universitetet og hvorfor ikke «Universitet råtner på rot«.

I et intervju foretatt av Universitas, 6. Februar, forteller \'informasjonsrådgiver\' Hans Geelmuyden oss at «Universitetet råtner på rot» og generelt at det mangler «markedstilpasning». Kronikken her er ikke et forsvar av Universitetet som sådan, mye kan gjøres bedre, men bare et svar til Geelmuydens oppfatning som bygger på lite kunnskap om hva Universitetets funksjon er.

Den første påstanden er at Universitetet mangler markedstilpasning. Det blir ikke sagt hvilket universitet han tenker på, så jeg antar at han mener dette gjelder alle Norges fire Universiteter. Med manglende markedstilpasning kan han mene noe slikt som at uteksaminerte studenter av en eller annen grunn ikke er etterspurte på arbeidsmarkedet, og at det ikke bedrives forskning som er etterspurt av næringslivet. Begge deler er rent deskriptivt feil. Økonomer, Leger, Psykologer, og Advokater er alle meget ettertraktede på arbeidsmarkedet, og de har som regel sin utdannelse fra norske universiteter. Det kan være problematisk å få godkjent utenlandsk utdannelse etter norske standarder, hvilket innebærer et fortrinn for de med norsk utdanningsbakgrunn. Det er også andre utdannelser som er ettertraktet på arbeidsmarkedet; Farmasiindustrien rekrutterer stort fra de naturvitenskapelige fagområdene, forlagsbransjen rekrutterer hovedsakelig fra de humanistiske fagområdene. Skolene rekrutterer også lærere fra lektorutdannelsen ved universitetene. Det Geelmuyden kanskje tenker på er at konsulentbransjen sjelden rekrutterer fra universitetene, men det er mange andre næringer i både privat og offentlig sektor som har behov for den kunnskapen som bare universitetene forvalter.

Det at det ikke bedrives etterspurt forskning ved universitetene er også feil. Dette er en stor og pågående debatt som Geelmuyden tilsynelatende ikke har fulgt, og som har mange normative føringer som det er liten plass til å gå i dybden på her. Geelmuyden mener universitetet «er en avansert yrkesskole», men den andre viktige funksjonen universitetet har er forskning. Forskningen ved universitetene er i dag delvis ekstremt etterspurt. Særlig viktig er det å understreke Forskningsrådets mange programmer rettet mot kultur, miljø, utvikling, industri, helse og energi. Mange av prosjektene, som for eksempel F DEMO 2000 – teknologiutvikling i petroleumssektoren, må kunne sies å være meget aktuelle for næringsliv og industri. Universitet og Forskningsrådet disponerer også midler til forskning innen fagområdene filologi og språkvitenskap, som til stadighet resulterer i publikasjoner etterspurt i bokmarkedet.

Det at universitetene «har for mange fag, og burde heller spesialisere seg, bli mer fokusert», er en deskriptiv påstand som er feil dersom man sammenlikner Universitetet i Oslo, det største av de fire, med universiteter av lik størrelse (målt i antall studenter) i andre land som for eksempel Sverige og Danmark. Eliteuniversitetene i USA, eksempelvis Harvard og Berkeley, har like stort fagtilbud som i Oslo til tross for at antallet studenter er langt mindre. Videre mener Geelmuyden at fagtilbudet burde vært mindre, fordi universitetet ikke er «kjent for å være best på noen ting». Hva han her sikter til er vanskelig å forstå. Det er flere utdannelser man bare får ved universitetene, og det følger derav at de også er de beste. Disse er bl.a. Medisinstudiet, Psykologistudiet, Samfunnsøkonomistudiet med flere. Det at Geelmuyden ikke kjenner til disse utdannelsene tyder på en ignoranse som hører til sjeldenhetene. Har han også glemt at Trygve Haavelmo fikk den prestisjetunge nobelprisen i økonomi for bare litt over ti år siden, eller hva med Kristen Nygaard som sammen med Ole Johan Dahl nylig fikk A. M. Turning-prisen i informatikk? Det andre normative aspektet ved redusert fagtilbud er derimot langt mer alvorlig. Et fullstendig markedstilpasset fagtilbud ekskluderer \'smale\' vitenskaper som allikevel forsyner oss med nødvendig kunnskap i forhold til områder vi befatter oss med i hverdagen, og som gir vesentlige bidrag til forståelsen av problemstillinger innen andre, mer \'etterspurte\' fagområder.

Den neste påstanden som fremsettes er at «Universitetet ikke følger med i tiden.» Er det forskning han sikter til, trenger jeg ikke å gjennomgå argumentet over ytterligere en gang. Om det er undervisningsopplegget han sikter til så er universitetene i Norge i ferd med å gjennomføre en kvalitetsreform som har til hensikt å styrke og markedstilpasse undervisningen. Om dette blir realiteten, er selvfølgelig et annet spørsmål.

Den siste påstanden som er verdt å tilbakevise er at «akademikerne gjemmer seg bort på kontorene istedenfor å delta i den offentlige debatten.» Hva Geelmuyden baserer dette utsagnet på er vanskelig å begripe. I dagspresse, så vel som i etermedier, frekventerer forskere som Nina Witoszek, Dan Banik, Asbjørn Rødseth, Thomas Hylland Eriksen, Michael Hoel, Karl Ove Moene, Dag Harald Claes, Trond Berg Eriksen og listen er langt fra komplett.

At universitetene trenger kritikk og endring er hevet over enhver tvil. Mye kan gjøres bedre. Men utgangspunktet for debatt bør være basert på saklige argumenter og løsningsforslag, snarere enn vage tabloidpåstander fra \'informasjonskonsulenter.\'

Powered by Labrador CMS