Kjøtermøter

– Da jeg begynte på BI hadde jeg ett absolutt krav: Hunden skulle få bli med på kontoret.

Det rykker i båndet til Tore Bråthen, professor i forretningsjus. Vorsteh-hunden Fant skråner målrettet mot en stolpe for å tisse, mens professoren balanserer etter ham bortover isen.

Når Universitas treffer Fant er han ute på en luftepause mellom to møter i Norges eiendomsmeglerforbund. Så lenge det ikke er noen allergikere til stede er han med på møtene til Bråthen. Fant er nemlig en vaskeekte professorhund. Bare to dager etter at han ble hentet ut av valpekullet, var han med professoren på forelesning. Da lå han i en kurv bak kateteret, og ble livredd da han stakk hodet frem og så alle de skumle studentene. I dag er vorstehren godt kjent på BI. Han er vanligvis på kontoret til Bråthen fra klokken åtte om morgenen til ni på kvelden. Innen den tid har han fått seg en luftetur rundt BI, og gjerne også en løpetur. I blant hender det til og med at Fant dukker opp i mediene.

– Han har kommet med på bilder i Finansavisen, og da en tv-stasjon kom til BI for å lage et intervju med meg, svinset også Fant rundt på kontoret. Det første man ser av det klippet er snuten til Fant.

Mens Bråthen gjør mindre ut av seg, virrer Fant rundt i Slottsparken med høy haleføring. Bråthen tror ikke han ville likt seg særlig godt som professor.

– Fant skjønner det han vil skjønne. Men jeg lurer på om han er litt for rastløs og utålmodig til å sitte på rumpa hele dagen.

Fant står og skuler på en hvit terrier.

– En kollega av meg sier at hvis Fant var menneske, ville han kostet samfunnet store summer. Han er til tider ganske krevende, vedgår Bråthen.

– Slår han seg vrang?

– Han er egenrådig og litt stri. Han kan selvfølgelig kommandoen «sitt», men noen dager passer det ikke Fant å gjøre akkurat det.

Dessuten elsker Fant å være midtpunktet. Bråthen forteller at hver gang han får kontorbesøk, er Fant overbevist om at det er ham de har kommet for å treffe. Det topper seg gjerne når Fant vil fortelle at han er sulten.

– Fant pleier å lage oppstuss ved å hente puter, votter eller sokker.

Det later ikke til at forholdet mellom hund og professor er noe dårligere av den grunn. Fant mistrives når han ikke får være med Bråthen, og Bråthen vil på sin side heller slutte i jobben på BI enn å være foruten Fant på kontoret.

– Jeg vet jeg er elsket over alt på denne jord av Fant. Vi krangler veldig ofte, men sånn er det kanskje med dem man elsker?

Å være professorhund er ikke like enkelt ved Universitetet i Oslo (UiO). Den samme dagen Guri Larsen skulle hente Singa ble hun fortalt at det ikke lenger var tillatt å ha hund på kontoret. Det endte med at kollegaens vorsteh-tispe satt valpepass for Singa. Nå er hun stort sett hjemme alene. Midt på dagen får hun besøk av en profesjonell hundelufter.

– Det er klart det er en ulempe ikke å kunne ha med Singa på jobben. Det hender at jeg lurer henne med. Da forsøker vi å gjøre oss så usynlige som mulig i heisen, erkjenner professoren i kriminologi.

Med Larsens forrige hund, Simba, var stemningen ved UiO en helt annen.

– Simba fikk lov til å være med på møter, og ble ofte nevnt i møtereferatene. Hun var ganske uskikkelig, og pleide å stjele matpakker av kollegaer.

Etter at Larsen fikk hunder ble hun vegetarianer, og begynte å forske på økologisk kriminologi og dyremishandling.

– Det er ikke bare mennesker som utsettes for rasisme, jeg mener at dyr utsettes for artsrasisme fra mennesker. Det er en måte å legitimere dyremishandling. Jeg tror hundene mine har utvidet tenkningen min om hva det betyr å være menneske.

– Singa er ikke min eiendom, hun er samboeren min. Jeg mener hun har rett til å ha sitt eget hundeliv, forteller Larsen, mens Singa haler henne bortover bilveien.

På gangstien ved Møllefossen får Singa gå fritt. I all iveren hopper hun opp med sølete poter på kåpen til professoren. Men eieren lar seg ikke affektere.

– Mange mener at Singa er en umulig hund. Det er en vanlig oppfatning at hunder skal eie folkeskikk. Jeg mener det er viktigst at hunder skal ha hundeskikk.

Larsen har vært bevisst på å ikke disiplinere Singa. Hunden har stort sett oppdratt seg selv.

– Kjenner du deg selv igjen i Singa?

– Nei. Singa er et mysterium for meg. Jeg tror hun skjønner mer av meg enn jeg skjønner av henne. Jeg prøver å overtale henne til å lære menneskespråk, for jeg kan ikke forstå hundespråket.

Larsen bøyer seg ned.

– Hvordan har du det Singa? Hm? Har Singa det bra?

Singa ser opp på Larsen med store, brune øyne, før hun løper to små mynder i møte.

– Så dere ligner ikke?

– Nei. Singa er seg selv, sier Larsen bestemt.

– Det vi har til felles er at vi liker å gå tur, og være i naturen. Singa er ikke så glad i å lese.

– Tyra er en flott turkamerat. Men vil hun ikke gå, så vil hun ikke. Da er det ikke mye man kan gjøre når hunden veier 50 kilo pluss.

Riesenschnauzeren Tyra beveger den store hundekroppen i retning bort fra det odontologiske fakultet ved Gaustad.

Harald Osmundsen, professor i biokjemi, har gjort et unntak for Universitas og tatt med Tyra på jobb. Vanligvis synes han ikke det har noe for seg å ha med henne på kontoret.

For Osmundsen er Tyra først og fremst en turkamerat. Sammen går de halvannen times tur hver dag.

– Riesenschnauzere er rolige og fine å gå på turer med. Dessuten skal de heller ikke fly og løpe langt av gårde i skauen, påpeker Osmundsen.

Tyra har lagt seg ned og hviler det store hodet i snøen.

– Er Tyra smartere enn andre hunder?

– Bikkjer er nå bikkjer, spør du meg. Intellektuelt kommer de ikke lenger enn til treårsstadiet. Men de har store krefter som man må vite hvordan man skal håndtere. Rasen hennes blir ansett for å være smart og viljesterk.

Selv om Tyra kan virke stor og faretruende, er hun ifølge Osmundsen en yndet lekekamerat i nabolaget. Likevel er det én hund hun ikke tåler synet på.

– Det er en annen riesenschnauzer i nabolaget som er forelsket i henne, men som hun selv ikke kan fordra. Hun liker som regel andre hannhunder, men akkurat han tåler hun ikke.

Osmundsen ser tankefullt ned på Tyra.

– Det er en nydelig bikkje. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor hun ikke liker ham.

Tyra gjør ikke mye ugagn lenger. Men Omundsen forteller at hun har tygget i stykker både kassetter med familievideo og mobiltelefoner. Det aller verste Tyra har gjort var å bite i stykker en skinninnbundet førsteutgave av Agatha Christie som tilhørte kona.

– Akkurat den boka, det var en tragedie, sukker Osmundsen, men kan ikke la være å humre.

– Har Tyra fine tenner når matfar jobber på odontologisk?

– Tyra har fine tenner, men akkurat det lar jeg veterinærene styre med det.

Men hundesveisen tar Osmundsen i egne hender.

– Jeg klipper henne fire til seks ganger i året. Det synes jeg er gøyalt. Jeg har en sånn maskin jeg bruker, og så følger jeg frisyremalen til hennes hunderase.

I det sekundet statsviter Knut Heidar har åpnet døren til huset, smetter Frøya ut av døren og skrenser rundt på gårdsplassen for å hilse på de nyankomne.

– Frøya kunne sikkert vært mer veldressert, men at hun er en såpass hyggelig jakt- og turkamerat kompenserer for det, forteller Heidar, og griper tak i halsbåndet til Frøya.

Frøya er en svært omgjengelig, liten hund, men dessverre vimsete på jakt.

– Det hender jeg blir litt irritert når hun ikke jager opp en rype som sitter to meter foran henne, smiler statsviteren.

– Sitt!

Frøya setter seg i noen sekunder før hun spretter opp igjen, virrer rundt og setter snuten mot veien.

– Frøya er mer interessert i mennesker enn hunder. Da hun var valp var det ikke like hyggelig å gå rundt Sognsvann. Da hendte det at hun hoppet opp på damer i fine kåper.

Heidar medgir også at Frøya har en altoppslukende interesse for mat.

– Når det kommer til mat er hun ikke det fnugg disiplinert. Når vi er på skiturer har hun lyst til å løpe bort til barnefamilier med bål og stjele pølser. Det har vi foreløpig klart å forhindre. Heldigvis.

– Dere er kanskje ikke så like?

– Nei, det tror jeg er begrenset. Vi har til felles at vi er veldig glade i friluftsliv.

– Tror du Frøya er smartere enn andre hunder, siden du er professor?

– Nei, jeg tror nok ikke det, og uansett har det neppe noe med yrkesvalg å gjøre. Ifølge min sønn er rasen til Frøya blant de ti dummeste hunderasene. Av og til så lurer jeg på om hun er det, spesielt når hun skal jage opp ryper.