Rett i vasken

Ryktene gikk. Fantes det virkelig studenter som av egen, fri vilje kjøpte champagne til dobbel pris, for så å la de edle dråpene gå til spille i nærmeste vask?

– Næææ, hakke hørt om det ass... Tror det er mest svensker og sånn som driver med sånne ting.

Anropslista var lang som en hektisk dag på børsen: Shippingutvalget, finansgruppa, Paradise hotel-deltakere, og BI-gjenger fra to videregående skoler i sju forskjellige årstrinn i Champagne-kommunene Sandefjord og Bærum hadde blitt kontaktet uten resultat.

– Jo, jeg kanskje hørt om folk som vasker, men det er jo helt idiotisk, da. Selv har jeg ikke festet på et par måneder minst, leezm.

Vi er nær ved å gi opp, men så snur lykken.

– Jeg har hørt om vasking, ja. Jeg driver ikke så mye med det nå, men jeg kan sikkert vaske litt for gamle dagers skyld, altså.

– Jeg skal ut på Stravinsky neste helg. Dere må gjerne bli med.

– Yes!

Markedsøkonomistudenten Anders er den første vi kommer i kontakt med som vil erkjenne at det kan ha gått en champagnedråpe eller to til spille for galleriet.

Så er det kanskje ikke en myte likevel.

For alt vi vet lever BI-dyret i beste velgående. Endelig ser vi konturene av Veuve Clicquot, blanke sko og mansjettknaper med initialer.

To uker tidligere står stemningen i taket på Universitas´ redaksjonsmøte. Under den trendy barten har Hans mumlet fram en idé til en sak. Det er en idé som ikke bare vil ryste leserne, men også bekrefte våre blindernske fordommer mot de glatte, solariumsbrune individene i Nydalen.

Sakspremisset er som følger: På Sollisiden av Oslo, der rike barn leker best og eimen av jappetid fortsatt sitter i veggene, har pappas kredittkort fått utvidet sitt bruksområde.

På samme måte som Solli-innvånere har gjort i uminnelige tider, går du til baren og bestiller, ja, la oss si en flaske champagne. Men du nøyer deg ikke med å betale én gang. Åneida.

Du twicer. Eller på norsk: Betaler dobbelt for én flaske.

Men det skal mer til for å imponere det brede lag av Sollis ungpiker. Du trenger en utslagsvask, og du trenger den nå.

Med håret lagt bakover og blazeren på vidt gap nikker du mot bartenderen.

– Hei du. Kan du vaske denne eller?

Omgivelsene gisper i ærefrykt. Alle kan se at du er fars beste barn i baren, og at du har cash nok til hva det skal være. Utslagsvasken skummer, og lukter av gjær og drue brer om seg.

– Fan, vad grymt, som de sier på Stureplan, vaskingens antatte opphavssted.

Maren Kallhovd studerer markedsføring på BI, men er for de fleste kjent som deltaker i sesongens utgave av reality-programmet Paradise Hotel. Ville Paradise-Maren guide oss ut i Solli plass’ utelivsjungel?

– Kom på vorspiel hos oss, da vel, sier Maren. Så tar vi det derifra.

Det russiske Eurovision-bidraget er i ferd med å fade ut i det vi legger fra oss paraplyer og pensko i gangen. Har de begynt å vaske litt allerede, mon tro?

– Her har dere et ark hver, sier Maren, og deler myndig ut penn og papir.

– Dere må gi karakterer til bidragene, sier hun.

I etterkant av hotelloppholdet i paradis har Maren selv uttalt at hun fremstår som «sexfiksert, kåt og gal» på skjermen. På vorspielet på Bislett fremstår hun imidlertid som veldig interessert i poker, og sånn passe interessert i MGP-finalen.

– Nå er det Frankrike, dere, de har bare to i odds, roper en rødkledt blondine.

Vorspielet viser seg å slett ikke være noe glamorøst champagne-selskap. Vi har havnet på Eurovision-vors med en gjeng fra pokermiljøet, men prøver oss likevel.

– Ja, Maren. Blir det mye champagnevasking?

– Nei, altså, vasking er bare harry. Jeg tror det er unge gutter med dårlig selvtillit som driver med det for å vise at de har penger. De tror de er populære på grunn av all oppmerksomheten de får.

– Oppmerksomhet fra?

– Billige, kyniske jenter som vil ha noen til å betale drikke for seg på byen. Gold diggers. Champagnejenter.

Så feil kan man altså ta. Maren viser seg å være det motsatte det vi håpet på.

– Det verste jeg vet er gutter som vil skryte av at de har mye penger. Det er turn-off. Altfor mange gutter prøver å være noe mer enn hva de er.

– Vi skal på et sted som heter Stravinsky etterpå, hva for slags sted er det?

– Et kjøttmarked med jenter som er rundt seksten år, og gutter som vil vise frem at de har penger. Vi drar aldri dit, sier Maren.

Fra vi betaler de 100 kronene det koster å komme inn på Stravinsky, tar det omtrent fire sekunder før illusjonen om en ekstravagant elitistisk champagnesløsende bursdagsfest brister.

Marens beskrivelse var altså temmelig presis.

Stravinsky minner mer om et 18-årssted i en middels stor norsk by enn en dekadensens høyborg.

Vi har rett og slett havnet på feil side av Berlinmuren. Jevnt over ser klientellet ut som en serbo-kroatisk utkasterbande, ispedd jenter med spraytan og et Gatebil-arrangement eller to på samvittigheten.

I andre etasje møter vi Anders med en champagneflaske i hånda. Dessverre viser han ingen tegn til å helle ut innholdet.

– Hei. Så hyggelig at dere ville komme. Her. Ta et glass, sier han.

Vi scanner lokalet etter pappagutter med sleik og selvhevdelsesbehov, men de er ikke å finne. – Har dere fått noen kule bilder, eller? spør Anders. Hvis dere trenger et bilde av gutta i sofaen med masse champagne, eller noen som heller ut en flaske eller noe, så ordner det seg sikkert etterhvert.

Men champagneføringen ble aldri så høy som vi håpet på. Etter nesten en time på Stravinsky har vi fortsatt ikke fått vaskehjelp. Champagne kjøpes, men ikke i voldsomme mengder, og av en eller annen grunn foretrekker klientellet å drikke opp det franske sprudlevannet. Dessuten har de fleste forlatt baren til fordel for 90-tallstechno på et svett dansegulv.

Vi blir nødt til å kaste inn håndkleet.

– Hei, du har kommet til Jørgen Brynhildsvoll, featureredaktør i Universitas. Vennligst legg igjen beskjed.

– Hei, Jørgen. Faen heller. Saken vår faller. BI-jævlene vasker ikke, og Paradise-Maren var altfor hyggelig. Sorry. Vi stikker hjem.

– Hva faen skjeeer med selvhøytidelighet, a?

Nyheten om at vaskekulturen blant BI-studenter er utdøende får riksklyse og tidligere vinner av Paradise Hotel, Petter Pilgaard, til nærmest å ringe UNESCO.

– Jeg håpet at vi var i ferd med å avskaffe janteloven her. Altså, jeg trodde Norge var et velstandsland, sier han opprørt til Universitas.

Selv erkjenner Pilgaard gladelig at han havnet på sjampiskjøret i studietiden.

– Det hendte at jeg kjøpte to Cristal og banka den ene opp i taket. Andre ganger helte vi sjampis over hodet til folk, eller drakk det ut av en sko, mimrer han.

– Er sjampis-fylla typisk for BI-studentene?

– Ja, eller i hvert fall sånn prototype-typisk. Det er mange sjampisfolk på jussen også, men det er mer utbredt blant BI-studenter fordi de tror det er sånn det skal være. Det er så få som tør å kjøre sin egen greie.

– Apropos vasking så er nok BI-prototypen noe mer utvasket enn det den var før. Jeg vet at det finnes jævlig mange fasadeelever på BI som prøver å virke velstående på byen, for så å måtte leve på nudler resten av uka fordi de sved av 2000 kroner på byen.