Jeg, robot

– Det der er en ohm-resistor. Den trenger du tre av, sier Ole Jacob Lorentzen og peker på en liten metalltråd med en klump på midten.

Den skal tidlig krøkes den som god robotbygger skal bli. Ole Jacob Lorentzen (21) guider oss stødig gjennom det blinkende villniset av kretskort, chipper og ledninger. Studentforeninga Robotica Osloensis, som Ole Jacob er leder av, har invitert til robotbyggeworkshop under arrangementet Senkveld på Teknisk Museum, der et flust med studenter og andre interessenter inntar både øl og ny viten.

– Den svarte ledningen skal gå til jord, den røde til strøm og så er det bare å koble databrikken til USB-en og kjøre kodinga.

Ingenting skjer.

– Hm. Det er feil resistor. Bytt den med denne her og så prøver vi på nytt.

En zilliard ett-tall og nuller fyker gjennom chippens ledningsnettverk og ender i en liten plastikkpropell. Et blått diodelys blinker i triumf og propellen gjør en kvart omdreining. Til tross for dens ynkelige utseende og svært begrensede nytteverdi er det umulig å ikke føle et snev av farsstolthet. Ole Jacob gratulerer oss.

– Slett ikke verst. Dere har bygget deres første robot.

Som på film

Sju timer tidligere på Blinderns ytterste utkantstrøk. Robotlabben til Robotica Osloensis er skjermet fra omverdenen av det nye Informatikkbygget, og tåkelagt av eksosen fra Ring 3. Veglabben, heter bygget på forskermunne. Heisen skrangler, murpussen drysser og det hele minner om en offentlig anstalt for glemte byråkrater med faks og stemplingskort.

Glassdøren med skiltet «Robotlab» er knust. Som om noe har brutt seg ut. Kanskje en maskin selv ikke Blinderns mest kompetente nerder kan holde styr på.

– Hei der. Du er ved feil robotlab. Vi holder til en etasje under.

Ole Jacob viser vei gjennom korridorene.

– For å komme inn her om kvelden må du ha nøkkelkort og kode ved tre forskjellige dører.

Heller ikke et godt tegn.

– Men slapp av. Det er ikke så farlig her.

Robotlabben kunne vært kontoret til Petter Smart. Relativt dårlig orden, men proppfull av saker og ting man får lyst til å trykke på.

– Den der som ser litt ut som ei bille er en heksapod, og det der er noen vanlige robotarmer. Det du ser her skal bli en laservegg.

Hvis du har sett filmen Entrapment, skjønner du hva det dreier seg om. Catherine Zeta Jones i tights og ballettsko som danser seg gjennom et nettverk av laserstråler uten å utløse alarmen mens hun stønner erotisk. Samme i Ocean’s 12, da han franske filmtyven plugger i øreproppene og spretter mellom laserstrålene, en natt på et museum i Roma.

For folk flest

Tilbake til en helt annet museum på Kjelsås. Ved nabobordet vårt i rommet der workshopen finner sted, sitter en gruppe på fem dypt konsentrert.

Hva bygger dere?

– Vi er sivilingeniører.

– Å. Dere har erfaring med andre ord?

– Kodinga stemmer ikke. 12 må i 8 og linkes til 2. Vi kobler den fra igjen, Kari.

– Og hva skal det bli?

Innbitt taushet er svar nok på spørsmålet. Her er det maskinen, ikke mennesket som er i fokus.

Teknologien som gjør det noenlunde mulig for hvermansen og bygge roboter, heter Arduino. Det er en italienskutviklet datachip som er tilgjengelig for hele verden fordi det er såkalt «open source technology». Det vil si at hvem som helst kan gå på internett og lære seg hvordan Arduino brukes og er laget. Fritt frem og gratis for alle. Selve chippen får man kjøpt for rundt 150 kroner på eBay.

Ingfrid og Pål Thorjussen har ingen robotikkerfaring, men er akkurat ferdige med sin robot.

– Det er ikke utenkelig at jeg skaffer meg en Arduino-brikke, sier Pål.

– Selv om jeg hadde sett for meg litt større roboter. Og de trenger jo ikke nødvendigvis ha noen funksjon, så lenge det er gøy.

– Er du skuffet over hva robotikken kan tilby mannen i gata?

– Nei, på ingen måte. Jeg er mer skuffet over hva mannen i gata kan tilby robotikken.

Drapsmaskiner og leketøy

Robotikkstudenter derimot, er ikke mannen i gata. De er studenter som behersker et fag der jobbutsiktene er veldig gode. I motsetning til sosialantropologer er samfunnets behovet for kompetente robotbyggere økende. For enten man skal bygge et helautomatisk varehus eller lage et kjøleskap, trenger man en robot.

Albert Einstein og Alexander G. Bell henger på veggen i Roboticas kjellerlab og følger med når Ole Jacob viser frem lasere, biler som kjører etter en strek på gulvet og diverse YouTube-videoer av roboter de har laget.

– Det kuleste vi har her? Skal vi se, laserveggen er jo kul, men det aller stiligste er nok RepRapen som står borti hjørnet der.

Forklaringen på hva en RepRap gjør er noe infløkt, men til slutt kommer det for en dag at det er en 3D-printer. Ja, nettopp.

– Altså, helt enkelt. Den printer ut ting i 3D. Vi lager en figur på PC-en og sender den over til RepRapen. Den har et hode som smelter plastikktråd, og så lager den figuren i plastikk. Lag på lag. Den kan med andre ord lage deler til nye roboter og spare oss for en masse jobb.

3D-printeren ser ut som en avansert bruskasse, men akkurat som svevebrettene i Tilbake til fremtiden er den mye mer en sitt utseende.

– Og vet du hva?

Når man er omringet av laservegger, intelligente lekebiler og en 3D-printer kan man føle seg relativt trygg på at man ikke vet hva.

– Vi håper at RepRapen en dag skal kunne klare å printe ut seg selv. Tenk på det, da! Fullt av 3D-printere som driver og kloner seg selv.

Det store spørsmålet er om arkitektene av det nye informatikkbygget IFI2 der Robotica Osloensis etter hvert skal flytte inn har tatt høyde for 60 robotgale studenter med en maskin som reproduserer seg selv ved deres forgodtbefinnende. Det høres mest ut som starten på en voldelig science fiction-film der ivrige forskere på slump konstruerer menneskehetens undergang.

– Om vi holder på med noe annet skummelt? Ja, artig du skulle nevne det. Vi tenker på å bygge oss en laserkutter.

Seinere på kvelden, på Teknisk museum, peker vi på en dinosaur som er mer sånn som folk flest forbinder med roboter, sånne med armer, bein, kropp og hode, og spør om den imponerer Ole Jacob.

– De er for all del bygget ganske bra. Men akkurat de er jo først og fremst leketøy.

– Og det dere driver med er?

Ole Jacob rødmer litt.

– Hm. Et berettiget spørsmål.

Se anmeldelse av bandet Pow Pow, som spilte på Senkveld på Teknisk museum, på side 22.