Fem måneder med Cabaret

– Som sagt, dere forsøker å ha det moro, men dere er deprimerte. Dere prater sammen, men finner ikke så veldig mye å snakke om. Dere kan le, men ikke le, sier instruktør Ida Høy.

Forvirret? Fortvil ikke. Dette er nemlig instruksjonene for det deprimerte bordet, der horene sitter. Det er duket for forestillingen Cabaret på Chateau Neuf, og før teppet går opp på premieren skal stykket kjøres gjennom. Igjen og atter igjen. De som sitter på det deprimerte bordet i den improviserte baren, som er dansere som spiller horer, prøver å etterleve de noe selvmotsigende instruksjonene.

– Okei, vi stopper der, avbryter Høy.

Start! Stopp!

Det er mai, sol, og en av de første gjennomkjøringene. Dansere, sangere og skuespillere skal koordineres. Det blir mye starting og stopping.

– Det jeg tenkte, kjære dansere, sier Høy.

– HORER! roper en av danserne.

– Okei, horer. Når gaven kommer, må gjerne dere andre applaudere, men deprimert-bordet kan godt synes det er litt patetisk.

Cabaret, som settes opp på Chateau Neuf under STUDiO-festivalen, er ifølge produsent Fredrik Kvåle Dørum veldig dagsaktuell, og kanskje en av tidenes mest fengende musikaler. Samtidig er det en dramatisk historie om rasehat og nazismens fremmarsj i Berlin.

Akkurat nå er det mer fyllefest enn hat i Storsalen. De deprimerte horene blir mindre deprimerte, men akkurat når festen er i nærheten av å ta helt av, stoppes stykket nok en gang.

– Og så, kjære horer, tar vi det forfra.

Audition

Noen måneder tidligere står Maria Cecilie Sandbæk på en snøhaug utenfor Glassbaren på Chateau Neuf og varmer opp stemmen. For varm stemme bør man ha når man skal sjarmere folkene som skal plukke ut stjernene. Selv om Sandbæk bare ønsker å danse, er det tross alt en musikal, og da kommer sangstemme godt med.

– Fly me to the moon, and let me play among the stars…

Hadde de myke tonene til Frank Sinatra kunne smeltet snø denne dagen i mars, hadde snøhaugen Sandbæk står på smeltet. Men i alle fall smeltes juryens hjerter. Så noen dager etter auditionen får Sandbæk en hyggelig telefon. Og dette har egentlig tatt kvelertak på det meste av sommerferien, for Sandbæk har investert «tusenvis» av timer på stykket.

Teppet går

– Oppvarming! Oppvarming! Bam, bam, bam. Så kan vi si... buæh, buæh, buæh, sier oppvarmingsansvarlig til en ferdig utkledd skuespiller- og dansestab.

Det er fredag i august, snart premiere, og dette er en av stykkets siste gjennomkjøringer før det smeller nå på torsdag. Kostymer er på plass, manus sitter, og koreografien er det stort sett kontroll på. Det varmes opp før hele første akt skal gjennomgås.

– TEPPET GÅR!

Stemmen fra lysmannen får folk til å skvette til. Ned fra taket av Storsalen går et sceneteppe som ser ut akkurat som det majestetiske sceneteppet i Super Mario Bros 3. Plutselig kommer en syngende mann med stokk inn på scenen.

– Nå om dagen er det utrolig god stemning, folk står virkelig på. Det er det største studentteatret jeg har gjort, skryter produsent Dørum.

– Det kommer til å bli kjempegøy! Den første setning og det første skrittet på premieren – tror ikke det finnes noe bedre i hele verden, sier vår danser Sandbæk, og tar en kjapp pust i bakken før neste akt.