Om mot
Jeg ser på meg selv som en nokså modig person. En gang i barnehagen, for eksempel, sang jeg «Eye of the Tiger» helt alene foran fjorten par små øyne og ett par store. Jeg kunne ikke engang teksten.
En annen gang stakk jeg fingeren min nedi dovannet. Broren min syntes det var juks ettersom jeg skylte ned åtte ganger først, kun hadde fingeren nedi i trekvart øyeblikk og vasket den med grønnsåpe etterpå. Men siden han ikke engang turte det, var det likevel jeg som fikk den prompeputa tante Turid ga som fellesjulegave. Han måtte ta til takke med den gusjegule genseren fra grandtante Gertrude i Helsingør.
En tredje gang skrev jeg en nynorskstil om «Havet, Tida og Æva» på ulinjert, lilla papir, med ordene i kaotisk bølgemønster og alle tegnene samlet i en pen rekke på siste ark. Det er fremdeles merker i taket der hvor læreren hoppet, og skolens to medlemmer (og ene æresmedlem) av Norges Mållag erklærte meg en krig som varte i halvannet år. Men jeg turte.
Jeg turte å barbere meg på hodet en ungdomsskolesommer, rett nok senere kjent som skyggeluesommeren (farmor truer stadig med enda verre sanksjoner enn reduksjon i Kvikk-Lunsj-utdelingen og forkulling av krumkakene om jeg skulle finne på noe så dumt igjen), og senest i forrige uke turte jeg å ta på meg ansvaret for en petit.
Jeg har turt og jeg tør, og alt i alt er det få med min skostørrelse, min øyenfarge og, ikke minst, min ureglementerte tannstilling som er i samme liga hva gjelder mot. Men det er like fullt én ting jeg aldri helt har fått meg til å fatte.
Om man sitter på en kafé, eller pub, eller for den saks skyld midt i en pensumlesende lesesal, og hun (Hun) snur seg og ser deg i to sekunder, om hun smiler, kanskje mot deg, kanskje ikke, om hun klør seg bak øret på en muligens litt for utspekulert måte, om hun passerer og med vilje lar parfymen henge igjen i dine nesebor, om tusen små og store tegn sier dette og hint, muligens og neppe, alt og ingenting.
Om du på grunn av alt dette må være den hun tror du er.
Hvordan tør man da?
