Spaceman på autopilot
Spiritualized
Let it come down
BMG
Siden utgivelsen Ladies and Gentleman we are floating in space i 1997, har Jason «Spaceman» Pierce mistet kjæresten sin til Richard Ashcroft og byttet ut hele bandet.
Likevel er det ikke mye som har forandret seg siden sist. Bortsett fra at budsjettet har blitt større kanskje. På denne platen har han fått med seg en horde av strykere, horn og kordamer. I alt 100 musikere hjelper Jasons spinkle stemme og tre grep, på en musikalsk reise gjennom himmel og helvete. Tekstene henter fortsatt inspirasjon fra bibelske metaforer som lord, sun, heaven og devil. Sammen med Jasons opplevelser rundt inntak av sentralstimulerende midler, «the only times I\'m drink and drug free, are when I get my drink and drugs for free», skjønner man kjapt hvilken retning dette tar. Spiritualized er fortsatt dop og gospel. Narkisgospel. Velkjent, men fint. Som om Velvet Underground skulle spilt «Oh! Happy Day!» Eller til de av dere uten plater: Erling Fossen tar gitarkurs og blir med Oslo Gospel Choir på øving.
Innimellom føles alt dette ulidelig forutsigbart. Der repetetive melodilinjer tidligere var et viktig musikalsk grep for Spiritualized, repeteres det nå også bokstavelig. På «Do it all over again», synger Jason: «I love you like I love the sun in the morning». Bare en låt senere hører jeg «I love you like I love the sunrise in the morning. På samme måte blir melodier resirkulert. Forrige albums ultrakule og fuzzrockete »Electricity«, er i ny og kjedeligere innpakning kalt »The twelve steps". Jeg fryser ikke lenger på ryggen.
Men Jason Spaceman kan gripe meg også. Han lurer meg med hjelp av enkle, men fengende harmonier. Og en sår og personlig stemme gjemt i et mylder av profesjonalitet og notestativ. Sangene begynner ofte rolig. Viskende. Vakre. Som på min favoritt «Won`t get to Heaven (the state I`m in)». Før det plutselig smeller. Og gitarene løper løpsk. Spiritualized blir raskere. Hardere.
Men hvis Jason tar deg opp så kommer du også ned. Slik han summerer det opp i den rolige sistelåten. Beviset på Jasons usikkerhet og ensomhet. Og en fin tittel på en gospellåt: «Lord can you hear me?»
