It\'s a picnic

User friendly records

De fleste synes det er fryktelig rart å høre sin egen stemme for første gang. Du husker det sikkert fra da du var mindre, enten tok du opp stemmen din på en gammel kassettradio, eller kanskje på Amiga 500. Der gikk det an å legge forskjellige filtre på stemmen, slik at den ble pipende, monsteraktig, eller med masse ekko, for eksempel, og da ble det ikke fullt så skummelt å høre den. Kanskje vokalisten i Ping ikke er særlig glad i stemmen sin. Kanskje er det derfor nesten alle låtene på den ferske plata deres It\'s a picnic har ett eller annet filter på vokalen, synge–i–telefon–filteret er vel det mest populære. Ikke ett vondt ord om det å legge effekter på vokalen, det kan gjerne fungere svært bra. Artister som Frost og Bertine Zetlitz har gjort det med stort hell.

Ved gjentatte anledninger greier Ping det også, og flere av sangene lurer seg innenfor hjernebarken og blir der en stund. Likevel blir det for slitsomt og irriterende med over en time, eller nesten 20 låter, med sammenhengende telefon– og alienfilter. Så kult er det ikke. Det fører utvilsomt til at plata blir mye mer ensformig enn den hadde fortjent å være.

Ping kan så absolutt traktere sine instrumenter og datamaskiner, og høres ikke utbrukte og forslitte ut, selv om de ikke finner opp kruttets arvtaker på It\'s a picnic. De har låter som kan minne om Finn Coren eller Sirkus Merano på fylletur. Og et sirkus på fylla er ganske festlig.

Ser man plata under ett, kan musikken beskrives som jazza pop med kledelige elektroniske lyder som flyter passe langt bak i bakgrunnen. Rytmene fungerer bra. I stedet for utbrukte dunk–dunk–dunk, serverer Ping tsjikka–tsjikka–tschh–bonk, og andre spennende eksperimenter med trommene.

Ping er et spennende band, der halvparten av de fire medlemmene studerer ved Universitetet i Oslo. Mange av sangene på plata er bra, men som helhet blir melodiene for like. Også hadde det vært artig og hørt hvordan stemmen til vokalisten egentlig er – uten filter.