Malone meurt

Éditions de minuit

Paris 1951

Tenk deg en roman som dør i takt med at hovedpersonen dør. Tenk deg en roman som er én persons tanker idet han sakte forsvinner til et eventuelt etterpåliv. Tenk deg å fjetres av fascinasjon over meningsløse fortellinger i et stadig mer forvitret og forvirret språk. Se for deg hvordan Malone dør.

Få leseropplevelser er så sterke som de som ikke gir slipp på alle sine hemmeligheter. Malone dør gir en slik opplevelse. Malones mange fortellinger er meningsløse, handlingen er nærmest ikke–eksisterende, og etter hvert som ljåmannen rykker nærmere og nærmere, blir det stadig vanskeligere å lese.

Og like fullt sitter man der, eller ligger i farfars hengekøye en varm sommerferiedag, og glemmer hva det var man skulle klokka tre. Etterpå vet man hvordan det er å dø. Dagen etter vil man dø igjen.