Poetisk krim fra depresjonens Danmark
Hans Scherfig satset for fullt på skrivingen da en øyeskade tvang ham vekk fra malerkunsten. Takk for det.
Klassiker
Hans Scherfig
Den forsvundne fuldmægtig
København 1938
Gyldendal
Til påske må man lese krimromaner. Den forsømte fuldmægtig er ingen vanlig krimroman, likevel er den det også. Nettopp derfor passer den som påskelektyre: Den er både mangefasettert og lettlest.
Selve historien er enkel nok. En gang i trettiårenes København forsvinner to menn, tilsynelatende uten noen sammenheng med hverandre. Den ene er en offentlig ansatt byråkrat som har levd det samme livet hele sitt voksne liv, punktligheten selv med en kone som han aldri har kranglet med. Simpelthen fordi de aldri har engasjert seg nok til å ville bryte det evinnelige, monotone mønsteret. Vaner gir trygghet.
Den andre er en samfunnsparia. Han bor i et sjabby rom og bruker en ytterst brannfarlig primus i hjørnet som kjøkken, går i de samme klærne hele tiden, har ingen venner eller familie. Men han drikker ikke alkohol i det hele tatt, og på fritiden – det vil si hele tiden – leser han tunge bøker på fremmede språk som landladyen ikke skjønner en døyt av. Han portretteres ikke som en gjennomført boms.
Selve krimplottet dreier seg rundt disse to mennenes forsvinninger og hvem av de to som har begått selvmord ved å sprenge seg til fillebiter i skjærgården. Det er da også et konstant spenningsmoment boken gjennom. Men måten det fortelles på, gjør historien til noe mer.
Det blir en kritikk av det borgerlige samfunnets konformisme. Scherfig, en ihuga kommunist i mellomkrigstidens Danmark, presenterer byråkratens liv som uhyre borgerlig, kjedelig og låst i den altfor trygge firkanten av vaner.
Det blir noe mer med språket Scherfig bruker, et mer poetisk og mer betydningsladet språk enn man er vant til selv i mindre krimme romaner.
Det blir noe mer med den uvanlig vare figurtegningen. Selv om de fleste figurene skisses opp som todimensjonale typer, gjøres det med en så sikker penn at de synes å vokse i dybden gjennom linjene. Det er en viss tendens til slapstick og overdrivende karikering, men den holdes hele tiden i sjakk av en ikke–dømmende forteller.
Både språket og denne godtagende fortelleren kan i sine beste stunder minne om deler av Hamsuns forfatterskap. Landsbygdas mennesker presenteres som latterlige og dumme, men det gjøres med en varme og et så lunt smil i øyekroken at man verken vil eller kan dømme dem. Man føler seg heller fristet til å dømme byråkratens overdrevent konforme vaner. Og alt dette på toppen av en spenning som overgår de fleste vanlige krimmer.
Om påske er krimtid, og krimbøker kan være mer enn bebartede belgiere, så er Den forsvundne fuldmægtig årets påskekrim.
