Forestillingen er en rå og ærlig samling historier, men ikke uten morsomme momenter. Foto: Dag Jenssen, Det norske teatret

Kunst på kebab-norsk

En fin forestilling om brorskap og store drømmer, fortalt og rappet av tre ekte Oslo-gutter.

Salen er fylt med folk i alle aldre, og man kan spørre seg hvor mye salens gamlinger forstår av det som sies og rappes på scenen. Trioen der oppe gjør stadig et poeng av at teaterstykket fremføres på det som virkelig er ny norsk, helt i tråd med Det Norske Teatrets tradisjon om å spille dramatikk på nynorsk og dialekter. I dette tilfellet er dialekten snarere en sosiolekt, som har fått betegnelsen kebab-norsk og som er svært utbredt i Groruddalen, der artistene vokste opp.

...ved å knuse en frossen Big One over ansiktet hans

Det er tilsynelatende veldig deilig bare å være seg selv og fortelle sin egen livshistorie på scenen. Don Martin har tatt med seg de to brødrene Jonathan og Felipe Castro til å fortelle om oppveksten på Romsås gjennom rap og fortellinger, ofte på rim, ispedd lysbilder av deres egen oppvekst. Særlig for de to Castro-brødrene er denne livshistorien langt fra en solskinnshistorie.

Av og til er tempoet på dialogen såpass høyt at den glir over i rap og tilbake igjen. Dette gjør forestillingen enda mer imponerende når det flyter godt, men det er ikke alltid tilfelle. Innsatsen går noen ganger litt på bekostning av tydelig uttale for Don Martin, som er den som oftest prøver seg på den krevende stilen.

Antiteaterets nye forestilling er til å leve seg inn i

Forestillingen danner absolutt ikke et glansbilde av oppveksten i Groruddalen. Alle de tre har, i tillegg til sine musikkambisjoner, vært involvert i ungdomsarbeid på hjemstedet, men forestillingen handler primært om egen oppvekst. De forteller om mye lidelse, men det er mest fokus på gleden, for dette er til syvende og sist en positiv forestilling fylt av morsomme historier. Som da den yngste av de to brødrene, under en periode preget av iskald beef mellom de to, lagde et arr på nesa til storebror ved å knuse en frossen Big One over ansiktet hans, etter å ha blitt disset for manglende kokeegenskaper.

Ærlig, men ikke noe særlig

Blokk til blokk er en genuint morsom forestilling som egner seg spesielt godt for alle som er glad i hip hop-musikk og -kultur. Likevel er ikke dette en forutsetning for å bli fascinert av historien om en oppvekst på Romsås preget av et bredt mangfold av menneskers kultur, kunst og kriminalitet.