«Nyanser av gris»: Samfunns­re­le­vans, drikke­press og kahoots

Antiteaterets nye forestilling «Nyanser av gris» forener nærmest overveldende mengder samfunnsrelevans med en god humoristisk vri på tilgjengelig og underholdende vis.

En klasse har vært på studietur i Berlin og en uhyggelig hendelse har oppstått mellom Elias og Pernille. Pernille er ikke tilstede idet klassen, aka publikum, går gjennom rådgiverens powerpoint om hvordan det er viktig å «skape et bra klassemiljø», og Elias, Milan og Isabel bruker heller timen til å diskutere studietur-hendelsen.

Det man føler at man har vært vitne til er heller en aktiv og upretensiøs dialog om anerkjenning av egne grenser

Hvorvidt ryktene om Elias’ overgrep er sanne utgjør ikke forestillingens hovedtema. Det er heller et utgangspunkt for å presentere «tabubelagte og samfunnsrelevante temaer», noe som Antiteateret har som tydelig mål i manifestet de presenterer på sin egen Facebook-side. Her handler det nemlig både om trakassering, ryktespredning, feminisme, samtykke, ensomhet, drikkepress, russetiden, sosiale hierarkier, makt og familieforhold.

Lokalet fylles til taket av det tabubelagte og samfunnsrelevantet, og «Nyanser av gris» klarer å gi rom for genuin diskusjon. Samtidig legges et lag av ironisk letthet over det hele, i det publikum blant annet blir oppfordret til å svare på hvorvidt vi syns «det er vanskelig å si nei hvis noen prøver seg på fest», eller om vi «bruker kondom» i en absurd runde kahoot.

Ved å bevege seg på en slik vellykket linje, klarer forestillingen til og med å dodge slapstick-vrien som man ville forventet av den svært uheldige tittelen.

Eksistensiell sci-fi på Torshov

Humoren er enkel, men god. Man ler hvis man er russ, slik gode deler av publikum er, og man ler hvis man er en av de to tilskuerne over 30. Man ler til og med hvis man har gått inn i forestillingen i illsint tilstand etter å ha snublet i en fakkel ved inngangen og fått hårreisende mengder rød stearin på sin nye beige linbukse, slik som i undertegnedes bedrøvelige tilfelle.

I klasserom 402 på Nissen er det nemlig lite som virker morsommere enn videregående-personligheter og kontaktlærernes forvirrede fikling med powerpointer. Likevel henter det hele seg inn igjen like før humoren rekker å distrahere fra den ettertraktede samfunnsrelevansen. Plutselig er det heller intense diskusjoner om hvorvidt feminisme bør støtte kvinner eller likestilling som tas opp, samtidig som samtaler om seksuell og sosial trakassering og om hva man er villig til å gjøre for å bli likt av «de kule».

Etter en energisk blanding av humor og intens debattvirksomhet, er det heldigvis ingen powerpoint-løsning som blir servert til slutt. Det man føler at man har vært vitne til er heller en aktiv og upretensiøs dialog om anerkjenning av egne grenser og respekt for andres, utført innenfor en særegent artig ramme.