I Am K(jedelig)

I Am K fra Kristiansand debuterer med albumet «Humans». De kan betegnes som litt utilgjengelig pop med elementer av rock og røff elektronika. I denne sjangeren er Highasakite og Susanne Sundfør noe av det ypperste. Det er gjerne de som kommer med de nyskapende lydbildene, sjangersammensetningene og ikke minst låtene. I Am K sikter høyt og lander midt på treet. Derfor bruker man gjerne de 36 minuttene albumet varer til å lure på hvorfor man ikke heller hører på Highasakite.

Av de ti låtene på albumet er det få som skiller seg ut, men tittelsporet er et høydepunkt. Refrenget er fengende, og til tross for at det er et stort lydbilde virker instrumenteringen elegant minimalistisk. Med piano, synth, trommer som ligger og ruger under Oda Ulvøys behagelige stemme. Det er ikke alltid slik på resten av albumet. På «I’ll Be Better» høres det ut som vokalen har vært gjennom en slags lo-fi-prosess, mens vokalen er normal i refrenget igjen. Sikkert en ønskelig effekt for å illustrere «i’ll be better than i’ve been before». Det er bortkastet bruk av flott stemme, men likevel er dette albumets andre høydepunkt. En kul detalj er en Ennio Morricone-aktig gitar i det fjerne, i tillegg til et tøft synth-mellomspill som kan minne om noe fra Röyksopps album «Junior».

[En debut som oser av spilleglede](2)

Bandet kan fortsatt få sin seiersgang blant trofaste tilhengere av P3 og Øyafestivalen, som aldri ser ut til og mettes av de mange unge bandene som alle er spådd å være det neste store. «Humans» er flott produsert, og musikerne er dyktige. Men man vandrer hvileløst i et flott lydlandskap på jakt etter noe håndfast, og låtene virker bare som variasjoner av hverandre. Det er beintøft å skille seg ut blant andre artister når man ikke klarer å skille seg ut fra seg selv engang.

[Enkeltlåter forkledd som album](1)