«Aniara» er en helhetlig opplevelse som langt overskrider skuespillet.

«Aniara»: Eksistensiell Sci-fi

En reise ut i rommet – og inn i mennesket.

Publisert Sist oppdatert

«Aniara»

  • Regi: Tatu Hämäläine
  • Hvor: Torshovteatret
  • Når: Spilles frem til 12. mai

Torshovteatrets nyeste oppsetning er basert på nobelprisvinner Harry Martinsons epos «Aniara» fra 1956. Menneskene har ødelagt Jorda og må flykte ut i verdensrommet for å finne nye planeter å bebo. Et av romskipene, Aniara med sine 8000 passasjerer, blir angrepet av en meteorstorm, og er dømt til å drifte gjennom evigheten uten mulighet for å lande. Det kommer ikke som et sjokk at denne romferden trekkes som en parallell til selve livets gang, som også går mot en ukjent slutt. Hva er frihet? Hvem er jeg i denne verden? Hvordan skal vi forholde oss til døden?

Man sitter ikke igjen med følelsen av å ha observert et skuespill- «Aniara» er en mer helhetlig opplevelse enn som så.

Det første som slår deg i det du ankommer salen er det enkle visuelle utrykket: et fullstendig hvitmalt rom der scenen ikke er tydelig atskilt fra publikums seter. I kontrast svever store svarte ballonger som minner oss på de utenomjordiske omgivelsene. Rommet bades i kaldt lys som gir følelsen av å se gjennom en dystopisk linse. For å forsterke sci-fi estetikken benyttes også lys i taket som sirkulerer i baner rundt rommet, og sekvenser med strobelys og total mørke gir assosiasjoner til universets kaos og uendelighet.

Stykket starter med en femten minutter lang dialog mellom skuespillerne Håkon Ramstad, Herman Bernhoft, Ellen Horn og Birgitte Larsen, og publikum. Denne åpningen setter en intim og inkluderende stemning, mens det samtidig har en viktig informativ funksjon ved at diktet og avgrensningene blir forklart. «Aniara» består av 103 dikt- 15 av de har regissør Tatu Hämäläine valgt å sentrere stykket rundt.

[Dette stykket er en fullkommen opplevelse](1)

Det veksles videre mellom diktopplesning og drama, og deling av små fortellinger som føles svært personlig. Skuespillerne oppleves ikke som konkrete karakterer; de snakker med hverandre og publikum som seg selv mesteparten av stykket. «Aniara» oppleves mer som et rom for refleksjon, enn en teaterforestilling. Det gjør det vanskelig å bedømme stykket etter de forventningene man har til en teatralsk opplevelse. Man sitter ikke igjen med følelsen av å ha observert et skuespill- «Aniara» er en mer helhetlig opplevelse enn som så. I stedet føles det som man har deltatt i en langstrukken samtale, selv om man kanskje ikke sa et eneste ord.

[Var boken bedre enn stykket?](2)

En halvannen time er kort tid å diskutere de største spørsmålene med eksistensen. Likevel avgrenses tid og rom til en jordnær dialog om mening, kjærligheten, døden og mennesket.

Powered by Labrador CMS