«Frykt og medlidenhet»: Kviser, klyser og livskriser
Ikke spis mens du leser denne boken.
La det være sagt: «Frykt og medlidenhet» er en ekkel bok. Ærlig, sår, ja, men herregud så ekkel.
Det er debuttegneserieromanen til Ane Barstad Solvang, som har gått i lære hos tegneserielegenden Christopher Nielsen. Det sees tydelig på pennen. Tegningene er grove, men forseggjorte på sin egen måte. Det er mye som skjer i hver rute, og det finnes masse detaljer for den som tar seg tid til å se etter.
Herpes, solbrenthet, kviser og bæsj, det meste skal med
Vi følger Lotte, tjueén, som er tilbake på småstedet hun kommer fra. Hun er på fest med gamlegjengen fra ungdomsskolen, men passer ikke inn lenger: hun er bereist, kommer rett fra Paris med et lite tørkle i halsen, skjørt og stripete genser.
Gang på gang avbryter hun samtalen med nye flaue – og kroppslige – selvopplevde historier. Hvorfor kan hun ikke la samtalen flyte? Hva vil hun avlede de andres oppmerksomhet fra? Ting blir fort ubehagelige, og leseren rives raskt med.
[En tegneserie om kvinnekamp](1)
Grunnsteinen er forholdet mellom psyken og fysikken. Hvordan psykisk smerte gir seg uttrykk i kroppen. Vi får nye tilbakeblikk i Lottes minner, det ene kleinere enn det andre. Både bilder og språk er rått, dystert og etter hvert i overkant intenst – det bobler over av selvforakt, skam og fortielser. Men karakterene er gode, om enn litt karikerte, og et par typer scorer høyt på gjenkjennelsesfaktoren.
Bildene er ubehagelige, strengt tatt gulpefremkallende å se på. Herpes, solbrenthet, kviser og bæsj, det meste skal med, og det skal ikke mange sidene til før man mister matlysten. Fortellingen er engasjerende, men det kreves arbeid for å henge med hele veien. Hva skjedde nå, hvor er vi, hvem er dette?
Vel ut i siste del kommer tanken: «nå vil jeg ikke mer». Det er antakelig meningen – dette er en tegneserie lagd for å være ubehagelig. Den minner ofte om et mareritt, både i tematikk og den psykedeliske, ofte usammenhengende måten det er tegnet og fortalt på. Etter endte 120 sider føler man seg emosjonelt utslitt og ganske kvalm.
«Til alle dem som skammer seg, til alle dem som tier», skriver Solvang i etterordet. Det er nydelig å bryte skamtabuer, men her drukner de viktige temaene rett og slett litt i sitt eget gørr.