Vår anmelder er begeistret for de to rå damene i «Bitch City». Foto: Kim Erlandsen

«Bitch City»: Sagaen om den savnede squirt

«Bitch City» er en ganske morsom serie om sinte jenter og menn som er livredde for aggressiv kvinnelig seksualitet.

Publisert Sist oppdatert

«Bitch City»

  • Hva: Miniserie på P3.no
  • Med: Ronja Perez Møystad og Tori Kongsvold

En ung, mørkhudet mann i hettegenser kjapper seg gjennom parken. Med skremt blikk og stadig raskere steg minner han om de mange jentene som kjapper seg hjem fra byen med nøklene i hånda. Men når han sklir på isen er det ikke en voldtektsmann som kaster seg over ham. Det er en frustrert kvinne i tjueåra som roper «Hvorfor kan du ikke bare svare meg?!».

Dette er «Bitch City på sitt beste. Serien leker med og snur på stereotypier, og sketsjene er glimrende når de er korte og poengterte. Som åpningsscenen i første episode, der en fyr støter inn og ut av en uinteressert Ronja. Det hele snus på hodet når han vettskremt knytter lissene og løper ned trappa, akkompagnert av Ronja som onanerer til sitt eget speilbilde. Eller som hun sier i en av videobloggene: Hvorfor er det så jævlig vanskelig å få en jente til å komme?

Serien er ikke minst en deilig liten skjennepreken for menn som ikke gidder å slikke fitte skikkelig.

«Bitch City» består av sju episoder på rundt fem minutter, seks videoblogger på et minutt, tidligere nevnte klipp og en instagramkonto. Tidvis halter både manus, timing og skuespill, og miniserieformen fremstår som et litt amputert mellomformat: Ikke er det sketsjer og ikke er det en dramaserie.

Mest interessant – og med størst behov for et lengre format – er hovedkarakteren Ronja. Hyklersk, sint og provoserende, med en sårbarhet som med hell kunne vært mer utforsket. De kimene vi ser er lovende, som når det viser seg at instagrampoeten ikke skriver om henne likevel, når hun prøver å overbevise om at hun på ingen måte har lyst på kjæreste, eller når alle venninnene forteller om hvor lett de squirter når de blir slikka.

Serien krever et visst mot å lage. Ikke først og fremst fordi den av skaperne selv er stemplet som delvis selvbiografisk eller fordi den inneholder litt nakenhet, men fordi den er så åpen om hvem og hva den parodierer. Som når Ronja ligger med instagrampoeten Adrian Follo eller når hun stryker over Møystad på navnelappen, i kampen om å være minoritet nok for NRKs jakt på «en annerledes reporter». Det er forfriskende ærlig, og lover godt for Ronja Perez Møystad og Tori Kongsvolds neste prosjekt. Serien er ikke minst en deilig liten skjennepreken for menn som ikke gidder å slikke fitte skikkelig.

Powered by Labrador CMS