Serien ligner mest en lunken gryterett kokt på gamle klisjeer. Foto: TV3/Bendik Stalheim Møller
Serien ligner mest en lunken gryterett kokt på gamle klisjeer. Foto: TV3/Bendik Stalheim Møller

«Rekyl»: Pytt-i-panne-krim

På slump og som en serienes pytt-i-panne virker «Rekyl» å ha taget alt hvad man har havet av krimstereotypier, og krydret det med ulogiske kausaliteter og altfor åpenbare spenningselementer.

Året er 2018 og vi befinner oss i Ila fengsel. Vi møter Odin Waage i rollen som Robin, han som bare skulle være sjåfør da broren og gjengen skulle bytte narkotika mot noen millioner. Når han skal ta fatt på virkeligheten etter seks år bak murene innhenter fortiden ham. Broren hans ble skutt i politiaksjonen for seks år siden, og nå er gjengen hans, de kriminelle, hevngjerrige på politiet. 150 millioner er på avveie og de kriminelle planlegger å «…etterforske snuten, de er korrupte som faen».

Sagaen om den savnede squirt

Hvis du er på jakt etter usannsynlige sammenhenger og stereotypiske karakterer: look no further. Her er det for mye og dessverre ikke av det gode. Blant stereotyper som dop og millioner, utpressing, hackeren, torpedoer, bomber og terror finner vi også politiets korrupte innsatsleder Tom Karlsen, «bad cop», spilt av Kyrre Hellum. De kriminelle mistenker han for å skjule de forvunnede millionene.

«Rekyl» virker å ha ambisjoner om å være et spennende, norsk krimdrama, men blir heller en lunken gryterett

Erika, den avdøde brorens kjæreste, er informatikkstudent og tilsynelatende verdens beste hacker. Hun mener at politiet skjuler noe, og slår seg pussig nok sammen med de kriminelle for å finne ut hvor pengene og dopet har tatt veien. Enda merkeligere er det når de kriminelle plutselig blir en egen etterforskningsgruppe. På en grønn tavle i en mørk lagerbygning har de hengt opp et bilde av Tom Karlsen og tegnet en ring rundt bildet med hvitt kritt.

TV for deg og din jazzete onkel

«Rekyl» virker å ha ambisjoner om å være et spennende, norsk krimdrama, men blir heller en lunken gryterett kokt på rester av «CSI: Miami» og «Jul i Blodfjell». Der krim skal være spennende og vekke interesse, er «Rekyl» verken logisk eller troverdig nok til å gjøre det. Konfliktene og løsningene er for enkle, og karakterene alt for forutsigbare. Som man spiser pytt-i-panne når man ikke har noe annet, blir premisset for å se på Rekyl det samme.