Forestillingen gaper over for mye, og man sitter ikke igjen med den gode teaterfølelsen. Foto: Øyvind Eide

Tarjei: Hvor ble du av i alt mylderet?

«Tarjei» er som fire forestillinger på en gang, men over vinglasset etterpå vil du kun huske én av dem.

Når du har sett bra teater, sånn skikkelig bra teater, så sitter det i kroppen. Og åresvis etterpå så husker du det som om det du så, egentlig var noe du opplevde selv. «Tarjei» kunne ha blitt en slik forestilling, men i stedet blir det som å se Dagsrevyen: Det er så mange inntrykk på kort tid, at ubehaget opphører i det øyeblikket du slår av.

Regissør Tyra Tønnessen har dramatisert Helga Flatlands hyllede romantriologi «Bli hvis du kan, reis om du må», om fire unge gutter fra en liten bygd som verver seg for å kjempe i Afghanistan. Kun én av guttene kommer hjem, og tilbake ligger bygda sønderknust av sorg. Familien til Tarjei, en av de døde guttene, blir hjemsøkt av spørsmålet: Drev vi han fra oss?

For så skal vi føle noe også for søsterens hjertesmerte over en kjekkas i hovedstaden

På en ellers tom scene sitter skuespillerne på hver sin jordkasse, og graver frem eller ned ting i jorden. Denne symbolikken kunne fort blitt banal, hadde ikke skuespillerne klart å gjøre dialogen svært levende. Litt vanskeligere å svelge er at de også skal skape lydkulissene selv, og til stadighet stemmer i både «ring ring» eller «pling!» før noen sjekker telefonene sine.

Den overordnede historien om bygdekompisene som blir sprengt i filler, treffer som et slag i magen. Dette er mye takket være Liv Bernhofts Osas solide portrett av den hjelpesløse moren til Tarjei. Hun gråter, vi gråter og jeg tenker: Dette kommer jeg til å huske.

Denne andre forestillingen er derimot himmelsk

Men det glipper for meg. For så skal vi føle noe også for søsterens hjertesmerte over en kjekkas i hovedstaden, og en psykolog som føler seg glemt. Når selv kjekkasen i storbyen skal få rope ut sine frustrasjoner, ser vi ikke Tarjei lengre, selv om han ligger død på scenen foran oss.

Å yte en kompleks triologi rettferdighet på skarve én og en halv time er en umulig oppgave. Selv om det er fristende å fortelle litt om alt, så hadde nok regissør Tønnessen gjort lurt i å holde blikket utelukkende på Tarjei. For når vi går ut i kvelden etterpå, er det hans historie jeg forsøker å finne tilbake til.