Vår anmelder er fullstendig fjetret. Kom deg til National! Foto: Øyvind Eide

«Engler i Amerika»: Himmelsk fra Natio­nal­thea­tret

I underkant av ni timer på teater kan virke avskrekkende for mange. Nationalteateret byr likevel på en opplevelse av de sjeldne, i sin skildring av homoseksuell kjærlighet i en turbulent tid.

«Jævla Kollen», tenkte jeg og forbante alle menneskene som var skyld i forsinkelsene i trafikken. En forsinkelse som førte til at jeg for første gang, løp fra Jernbanetorget til Nationaltheatret. Dårlig kondisjon skulle ikke hindre meg å se Tony Kushners smått legendariske Engler i Amerika – første gang på Nationaltheatret siden 90-tallet. Da jeg endelig satt på den anviste plassen i hovedsalen, om enn noe svett og sprutrød, slo det meg: «8.5 timer på teater er jævlig lenge.». Jeg kjente svetten komme tilbake, hakket kjøligere.

Samtlige skuespillere fortjener en romersk triumfparade.

Men akk mine brødre og søstre, hvor simpelt kan et menneskesinn av og til være? Fra øyeblikket teppet forsvant ble vi dratt inn i denne vakre, rørende og høyst intime fortellingen om homofil kjærlighet i en tid herjet av AIDS og konservativ republikanisme. Ikke et sekund var fånyttes i dette fyrverkeriet av en produksjon som innledet total depresjon idet det nådde sin konklusjon.

Selve produksjonen er av minimalistisk art. Karakterene blir hentet frem, nydelig enkelt belyst, og den psykologiske, karakterdrevne fortellingen kommer i ytterligere fokus. På toppen av det hele, crème-de-la-crème, er det jazzhalvgud Nils Petter Molvær som har komponert musikken.

Samtlige skuespillere fortjener en romersk triumfparade. Rolletolkningene er sterke og fargefulle, menneskelige og autentiske, dessuten ofte morsomme. Vi møter den mormonske juristen Joe, spilt av Nils Golberg Mulvik, som rives i stykker av sin indre kamp om å ta steget ut av skapet. En kamp ytterligere problematisert gjennom forholdet til konen, Harper.

Snart har denne forestillingen sitt siste teppefall

Ikke minst er Hermann Sabados tolkning av Prior fabelaktig. Reisen fra en sterk fasade til dødens venteværelse blir skildret med innlevelse og en sår humor, som vekket empati i de mørkeste krokene av følelsesgrotten min. Men den sterkeste rollen er uten tvil Terje Strømdahls Roy Cohn. Fallet til dette egoistiske maktmennesket, etter å ha blitt smittet med AIDS, blir spilt ut på en fabelaktig måte, slik at følelsene avsky, medynk, glede og sinne flyr om hverandre.

Når teppet endelig faller, vekker det en intens følelse av ulykke i kroppen. Ikke ulikt følelsen av å være tredje dagen uten nikotin, brenner likesom en kraft i kroppen som bare VIL HA MER – en liten time til med Joe, Harper, Louis, Prior. Jeg halter stivbent ut av dørene, og idet den kalde vinden treffer ansiktet mitt fylles jeg med en sterk lykkefølelse over å ha opplevd noe helt særegent.