«Eurydike Anal»: Et labyrintisk synsbedrag

I oktober 1892 ble en tegning av en kanin publisert i det tyske humormagasinet Fliegende Blätter, over beskrivelsen «Kanin og and». Man kan tenke seg lesernes forbløffede blunking i møte med den tilsynelatende usammenhengende billedteksten. Men så, ah!, fra en annen vinkel, ville kaninens konturer plutselig utgjøre formen til nettopp en and. And og kanin ville dermed på magisk vis ha overlappet hverandre, og etterlatt seg en aura av ubegripelig forbauselse.

Å bla seg gjennom Vibeke Tandbergs nye roman «Eurydike Anal», er som å være Fliegende Blätter-leseren konfrontert med «the rabbit-duck illusion» for første gang: forvirrende, forunderlig, og litt hodepinefremkallende.

«Eurydike Anal» er altså mer optisk illusjon enn den er roman. Tandbergs snirklende narrativ blir nemlig til i adskilte billedflater som på et trippeleksponert fotografi. De ofte to siders lange setninger flyter på kaleidoskopisk vis mellom nåtid og reminisens, mellom tvetydig fakta og overbevisende fiksjon, som kaniner og ender virvlende om hverandre.

Slik får man for eksempel glimt av en manns forsøk på å huske navnet til en dame, der den anstrengte beskrivelsen av hans hukommelsesprosesser blir til et speil for leserens frustrerende forsøk på å skille romanens dimensjoner fra hverandre. Plutselig er det nemlig heller hjerteoperasjoner og samleie som bryter inn, og plutselig styrter flyet til en viss halvfiktiv George. Slik blir man lurt inn i en assosiasjonsrik labyrint, der minnet om ansiktet til damen lett blir til mannens eget speilbilde, og røyken fra en bardames sigarett blir til røyken fra dragegapet tatovert på armen hennes.

[En bok fylt av død, frykt og skrekk](1)

Leseren kan da ikke gjøre noe annet enn å prøve å finne frem i den hallusinerende og forvirrende bevissthetsstrømmen: En prosess som til tross for dens til tider fascinerende aspekt, dessverre kan risikere å bli fullstendig utmattende.