«Baltus»: Musikk til å sveve på

Gundelach har gjort det skarpt, og har allerede en drøss med streams på sin debut-EP. Man kan lett si at det er visse forventninger til hans debutalbum «Baltus». Soundet er til å sveve på. Det er et nærmest perfekt utformet lydlandskap, og det hele låter som en opprustning av finpolert 80-talls elektropop.

Falsetten har på mange måter blitt et varemerke for Gundelach og tilfører melankoli. Litt på samme måte som tidlig Bon Iver, før de begynte med autotune. Likevel er det som med Bon Iver også litt for mye melankoli i lengden. Det blir såpass mye falsett at når «Past the Building» kommer som nest siste låt så er det som en lettelse å få høre en litt mer nedtonet vokal, selv om det også her brukes falsett i refrenget. Det hjelper også at dette er en av to låter med Arys flotte stemme. Hun passer så godt inn i soundet til Gundelach at hun like gjerne kunne sunget på alle låtene.

I tillegg til de to låtene med Ary, er det verdt å nevne «Hurt». Den skiller seg ut ved at den klangfylte gitaren i det fjerne får det til å høres ut som noe en kunne definert som elektrowestern. Den fungerer som et frisk pust inn i den innkjørte stilen som er på resten av albumet og sørger for at interessen holder seg oppe midtveis i plata. Men en av de beste låtene er faktisk er førstelåta, et introspor til låta «Duck Hunting». Her benyttes en usedvanlig mørk stemme til Gundelach å være, og den bygges opp før den kutter brått. Det er lov å føle seg snytt, og håpe at det blir sluppet en lengre versjon senere.

[Slipp alt du har i hendene! Dans!](1)

Det er ikke slik at Gundelach finner opp kruttet med dette albumet, og låtene er ikke nødvendigvis de som klistrer seg i hjernebarken. Dette er derimot et helhetlig album med kvaliteter som man kan nyte mens man ligger på sofaen, med hendene bak hodet, og lytter til på et anstendig volum.