– Emir hoppet og stønnet seg deilig gjennom låtene, skriver Mathias Gravdehaug.
– Emir hoppet og stønnet seg deilig gjennom låtene, skriver Mathias Gravdehaug.

Ungdommelig stemmeprakt og knallhardt balletak

Anmeldelser av Emir, Halie og LÜT – slik var Bylarmfredagen.

Midt i hamskiftet

Emir hoppet og stønnet seg deilig gjennom låtene, men klarer ikke dra i gang den samme stemningen som sitt alter ego Sushi.

Ingensteds fyller seg kjapt opp denne fredagen, og forventningene er, om ikke i taket, i det minste på nivå med mezzaninen der bransjefolka sitter. Emirs forvandling fra skitten rap til melodiøs og følsom pop, type urban, er hypet i stor stil som et must-see under by:Larm, og sitringen er deretter – vil han levere?

En utvilsomt urbant kledd Emir hopper opp på scena, der hans tre kompanjonger allerede venter. Med tekniske sko, en frekk joggedress og de karakteristiske solbrillene fyrer han opp showet. Det skal imidlertid vise seg at publikum ikke akkurat er lettantennelige, de er snarere som fuktig drivved hentet fra Akerselva utenfor.

Emirs vokal er et instrument i seg selv mer enn det egentlig er rap eller sang, hvilket fungerer godt i det nye materialet. Vel kan det som regel vanskelig høres hva det synges om, men det oppleves både ekte og følsomt, for ikke å si veldig fengende. Han hopper og nesten stønner seg gjennom låtene, og får dessuten selskap av Charlie Skiens slepende vokal på et tidspunkt. Det låter umiskjennelig urbant, og samspillet er det ingen ting å si på.

Energien mellom karene på scenen smitter dessverre ikke helt over på publikum. Selv ikke når han fyrer opp «Aldri for mye», som sitt alter ego $ushi, er det tendenser til noe annet enn lett nikking, og sammenlignet med de beryktede konsertene med Kobe er det et tamt skue. Fra mezzaninen klappes det høflig, det smiles og takt-trampes, men den gjensidige lidenskapen uteblir. Når fjorårets kanskje beste låt, «Faller», avslutter settet, får man ikke følelsen av å ha sett det beste av soloprosjektet – men det kommer.

Sløtface leverte varene på torsdagen

Anmeldt av Mathias Gravdehaug

Sterk stemme søker låtmateriale

Halie imponerer med stor stemmeprakt, men mangler en tydelig identitet.

Konsertsalen på Gamla er fylt opp av spente publikummere foran festivalens andre konsert med en av by:Larms mest buzzete artister. 17-åringen fra Bergen hopper rett i det, og imponerer umiddelbart med sin sterke vokal og unike tone. Det er tydelig at hun koser seg på scenen, og opptrer med nok av innlevelse og energi.

Sjangermessig befinner hun seg godt plantet i pop-universet, dog med mange ulike innfallsvinkler. Det spilles en mid-tempo-låt som med sår vokal og et klang-fylt lyduttrykk drar sammenligninger til London Grammar, mens konsertens ene ballade høres Adele-inspirert ut – ikke bare fordi det er en ballade i 2018.

En mer rock-lenende låt shaker opp lydbildet enda mer, men felles for disse låtene er også at de er en smule pregløse, og dermed mister man litt grepet rundt publikums oppmerksomhet underveis. Da er det fint, og svært betimelig, at avslutningen løfter det tilbake til høyden vi begynte på, med den helt ferske singelen «Youth».

Med en allerede såpass helstøpt vokal og åpenbare scenetrivsel, blir det vanskelig ikke å spå en lysende fremtid for Halie. Men hun trenger å finne sin retning.

SASSY 009 ga publikum sterke inntrykk

Anmeldt av Knut Anders Finnset

Fette LÜT

Tromsøbandet tar balletak på publikum fra første sekund, og holder grepet resten av settet.

Rockebandet går rett på sak med full energi helt fra start, og det etablerer seg tidlig en engasjert kjerne foran scenen. Konserten er gjennomgående morsom og byr på mye humor – en undervurdert kvalitet ved konserter. Dette gjelder både tekstene og sceneshowet; når samtlige bandmedlemmer (minus trommis) på én rekke bidrar på vokal, ser det for det første litt ut som Gladys Knight & The Pips i hardcore-drakt, men det er også et effektivt live-grep som gjør at bandet fremstår som én samlet gjeng, og hever volumet på refrengene. Det er nemlig ikke alltid like enkelt å få med seg alt av versene, så da er det tilfredsstillende at refrengene utheves såpass tydelig.

Bandet lykkes kun delvis i forsøket på å aktivisere et skuffende passivt publikum, men lager masse moro for de som lar seg rive med. Både gjennom et generelt engasjerende sceneshow, men spesielt når vokalist Martin Danielsen Danjord hopper uti en allerede kaotisk moshpit, og kjører showet derfra et par minutter. Senere får vi servert en overraskende god og meget innlevd gjestevokal fra en tilsynelatende bedugget bekjent av bandet som blir trukket opp på scenen.

Det gis med andre ord flere anledninger til å trekke på smilebåndet – sangtitler som «FetteLÜT» bidrar videre til dette. Bandet leverer en rå og tidvis inspirert konsert, og begrunner enkelt hvorfor de var nominerte i kategorien «årets live» under P3-Gull tidligere i vinter.

Anmeldt av Knut Anders Finnset