Yung Smul kan bli virkelig stor.
Yung Smul kan bli virkelig stor.
Yung Smul kan bli virkelig stor.
Yung Smul kan bli virkelig stor.
Sassy 009 fortryllet publikum.
Sassy 009 fortryllet publikum.
Sløtface gønnet på.
Sløtface gønnet på.
Sløtface gønnet på.
Sløtface gønnet på.

Sløtface satte fyr på Bylarm, mens Ånon (14) viste seg som rockens reddende engel

Anmeldelser av 612, Yung Smul, Ånon, Sassy 009, og Sløtface. Slik var torsdagen på Bylarm.

FREE T-BOY!

Ikke fra politiet, men fra influensaens nådeløse fengsel.

T-boy på playback: En plate, greit jeg...

Lille Leon, Bønna og Mogger: TAR DET!

T-boy på playback: Tre laken for en…

Lille Leon, Bønna og Mogger: SALVATORE!

Det var en knallhard dag på jobb for de unge guttene i rapgruppa 612. T-boy lå hjemme med influensa. Alene igjen sto rapper Lille Leon, hype man Bønna og produsent Mogger for å åpne Bylarms første dag.

– Første konsert uten T-boy. Det går…

Lille Leon holdt på å si «bra», men tok seg i det. Og hvis vi skal være helt ærlige, var selv det en stor overdrivelse. Alt som kunne gå galt, gikk akkurat det, og enda verre – til helvete.

Det startet som et mareritt. Cezinandos hype man Benjamin Myhre var hyret inn som DJ for anledningen. «Vi har en ekte DJ med oss i dag,» sa en av rapperne stolt. Men da Myhre skulle åpne det som skulle bli en «gæst aften», streiket lyden totalt. Myhre slo henda oppgitt ut i været. Bønna holdt standup for å bryte den pinlige stillheten. Bransjefolket sto med morske blikk og armene i kors.

Så fikk de endelig fart i anlegget, og lyden av undergrunnsfavoritten «Kopimaskin» strømmet ut av høyttalerne. Et par minutter virket det som om gutta var skikkelig i støtet. Lille Leon spyttet verset sitt med stor karisma, Mogger valset selvsikkert og avslappet rundt på scenen, mens Bønna prøvde å dra i gang publikum.

Deretter gikk det bare nedover. Lyden var noe av det aller, aller verste jeg har hørt på konsert. Det er vanlig på rapkonserter å ha med vokalen på playbacken, men det får være grenser. Rappernes tekster om tagging, dop, og «tæsjing» av dyre klær ble nemlig totalt overdøvet. Det hele virket mer som en delfinale i UKM på Hovseterklubben, enn en konsert på Bylarm.

12 minutter etter at de gikk på scenen var det slutt. Savnet etter T-boy ble for stort. Gutta gadd ikke mer.

– Vi jetter, sa de og forlot bransjefolket ut i den kalde vinternatten.

Men er dette slutten på 612? Neppe. Selv etter å ha levert noe som knapt kan kalles en konsert, klarte de å beholde den gutteaktige sjarmen som har hjulpet dem til over to millioner streams på Spotify. På lørdag spiller de på Parkteateret. De har ingenting å tape.

Anmeldt av Birk Tjeldflaat Helle

En duo å holde øye med

Melodisk hip hop, dansbare beats og ad-lbs er en suksessoppskrift. Yung Smul leverer også utenfor Soundcloud.

Yung Smul og hans kompanjong Sebastian Zalo fremstår som en duo på scenen, selv om det kun er Smuls navn som står på programmet. Showet har en god blanding av de låtene som kickstartet Yung Smuls karriere på nettet, og flere nye. Gutta virker å ha vært produktive i det siste og har store planer for fremtiden. «Denne låta tror jeg dere kommer til å høre jævla mye av i sommer», sier de før de slipper løs en ny produksjon. Låta handler om en dryppende dame, så linken til strandliv og bading er åpenbar.

Se flere bilder i karusellen øverst i artikkelen!

Beaten er dansbar med tung 808-bass slik Smul assosieres med. Med slik produksjon trenger gutta bare å flyte på beaten og levere ad-libs når det passer seg. Tekstene kommer i annen rekke, mest fordi mye av dette er festmusikk, men det er verdt å påpeke at teksten er kreativ og humoristisk, noe som er nødvendig for å skille seg ut i denne sjangeren. Både Drake-inspirert sang og trap à la Trippie Red eller Travis Scott er inkludert i sortimentet. Smul og Zalo har stort sett et godt samarbeid på scenen og bistår hverandre på mange av versene. Fortsetter disse to å gi ut gode låter kan de fort bli noen å regne med fremover.

Anmeldt av Mikke Ihle Tande

Kamikaze kid

Fjortenåringen Ånon varmet hustrige festivaldeltakere. Med flammekaster.

Kulturkirken Jakob har godt med plass, men en jevn tilstrøm av mennesker sørget for at det var forholdsvis tett foran scenen idet fire mørkkledde karer gikk på scenen denne torsdagen. Inn fra kulda hadde steingamle rockere, spente foreldre og nysgjerrige lekfolk tatt turen for å la seg varme av Ånons knallharde riffing. En halvtime seinere gikk de gjennomsvette og måpende ut igjen.

Settet starter med en cover av The Stooges udødelige klassiker «I Wanne Be Your Dog». Ånon spiller selvsikkert på en langeleik , mens han hveser frem de egentlig seksuelle tekstlinjene. Mest av alt blir det nå et uttrykk for at rocken, om noen fremdeles gidder å stille spørsmålet, absolutt ikke er død. Det slår deg i trynet. Det er til å glise av.

De unge guttene, alle med instrumenter som ser noen numre for store ut, men som på merkverdig vis samtidig passer dem perfekt, kjører på i et heseblesende tempo. Vel nikkes det til gamle storheter innenfor rocken, og med låttitler som «Bombefly» og «Kamikaze» er han nærmest som hentet inn fra syttitallet, men samtidig tilfører Ånon noe ubestemmelig eget. Soloene er aldri flashy, de oppleves som en organisk del av en fjortenårings sinnelag manifestert i tunge, men velkomponerte rockelåter. Lyden av en flammekaster er også lyden av fremtiden.

Anmeldt av Mathias Gravdehaug

Sterke inntrykk og følelser

Sassy 009 vekker sterke følelser og sender et budskap med sitt gjennomførte show.

«Dette er jungelmusikk» utbryter en i publikum når damene i Sassy 009 setter i gang. Lysshowet er fargerikt og lydbildet etterligner eksotisk fuglesang, akkompagnert av en leken fløyte. Konserten er satt sammen av tre lengre sekvenser som alle starter svært rolig med få elementer, og som sakte, men sikkert tar seg opp i tempo.

Dette er historiefortelling på høyt nivå. I starten er det lite vokal, og historien fortelles av en bass som dunker i takt med hjerterytmen din mens du går gjennom den livlige naturen. Dette tilsynelatende harmoniske bildet blir totalt borte i siste akt, der vokalen får plass i sentrum. Her repeteres en melding gang på gang. En mann prøver å sjekke opp en dame på en bar med svært overdrevne komplimenter om utseende og creepy utsagn som «I just wanna talk to you» og «This is not harassment». Etterhvert følger noen desperate skrik med et tilsvarende angstfremkallende lysshow. Vokalisten er lyst opp i blått med ansiktet skjult, som et slags fantom.

Denne akten glir over i en mer melodisk avslutning med masse farger og levende og inspirerende sang. Sassy 009 klarer å dra publikum inn i sitt univers og skape sterke følelser, hvilket reflekteres i hyllesten de mottar i form av plystring og begeistrede rop fra publikum, underveis og etter konserten.

Anmeldt av Mikke Ihle Tande

Ekte punkere

Hverken dårlig lyd eller tregt publikum vipper Sløtface av pinnen.

Det er tydelig at Sløtface har spilt mange konserter før. Alle bandmedlemmene er 100 prosent skrudd på. Stemningen settes dessverre av en dårlig lydsjekk som utsetter konserten en liten stund. Passende nok er første låt ut «Magazine» med refrenget «Patti Smith would never put up with this shit». Shitty lyd er vi likevel ikke ferdig med, men den skingrende lyden fra anlegget gir seg heldigvis etterhvert.

Selv om Sløtface prøver, klarer de ikke helt å vekke den indre punkeren i publikum. Til tross for at vokalisten erter publikum et par ganger for å være litt vel «Norske» (les: stå stille på konsert), er det ikke mer enn en liten gruppe som etterhvert hopper rundt slik man, ifølge Sløtface, skal gjøre på punk-konsert. Dette viser seg imidlertid å være helt greit da glass knuses og kaos skapes i det lille, tettpakkede lokalet.

Vokalist Haley Shae ser ut som en naturlig stjerne der hun fremfører låtene med et herlig energinivå, til tross for at dette er langt fra det beste publikummet eller lokalet Sløtface har spilt for. Stillestående publikum og dårlig lydanlegg til tross, Sløtface opptrer profesjonelt og leverer varene slik de har for vane å gjøre.

Anmeldt av Mikke Ihle Tande