Siri Amalie Oftestads nye bok er både skummel og undrende. Foto:  Pernille Marie Walvik
Siri Amalie Oftestads nye bok er både skummel og undrende. Foto: Pernille Marie Walvik

«Soloppgang i Nord»: Død, skrekk og frykt

Oftestads Nord-Korea-inspirerte diktsamling lykkes best når den viker unna en klassisk dystopisk patos, og heller undersøker varierte, småabsurde innfallsvinkler.

I sin fjerde bok, «Soloppgang i Nord», overrasker Siri Amalie Oftestad med en uvanlig kombinasjon av et mørkt, diktatorisk samfunnsportrett, psykologisk granskning og lekne detaljer.

Røttene til diktsamlingen er godt plantet i Nord-Korea og deres gudommelige lederfigur, her omtalt som Den Fantastiske. Over cirka 70 dikt fremstiller Oftestads lette, til tider barnebok-aktige språk et glødende bilde av et samfunn besatt av konformitet og kollektivisme, som strekker armene til sin leder med frykt og forelskelse virvlende om hverandre i bakhodet.

...føtter som har blitt opplært til å marsjere i takt selv etter at eieren av beina er død

Resultatet blir en nifs visuell overlapping av aspekter man kan kjenne igjen fra Jehovas vitners naivistiske og litt uhyggelige paradis-brosjyrer, Pushwagners robotaktige og serialiserte skikkelser fra ‹‹Soft City››, og den febrilske fanatismen som historisk sett har gjennomsyret all fascistisk propaganda. Død, skrekk og frykt henger som en skygge over hver strofe, og utgjør av og til eksplisitte, dramatiske parenteser der barnespråket ikke strekker til. Her risikerer dessverre Oftestad i noen sammenhenger å nærme seg en litt vel forutsigbar behandling av velkjente motiver, og en lett overtydelig patina ser ut til å legge seg over noen av diktene.

Sigurd Hverven – i Arne Næss' fotspor

Midt oppi føtter som har blitt opplært til å marsjere i takt selv etter at eieren av beina er død, dukker det likevel raskt opp igjen små finurlige lys i det mørke. Patosen kan plutselig oppløses av en myk beskrivelse av stjernelys over ruglete vegger og av snodige menneskeliggjøringer av erter og poteter. Et gjentagende psykologisk portrett av Den Fantastiskes bitre ensomhet legger i tillegg til enda et tragikomisk lag i Oftestads varierte interpretasjon av tematikken.

Det er nettopp en slik fantasifull og fryktløs kombinasjon av elementer som utgjør ‹‹Soloppgang i Nord›› sitt mest vellykkede aspekt, og som samtidig minner om at man tross alt står foran en satirisk kvasi-fiksjon, og ikke et historisk dokument.