Line Madsen Simenstad skildrer relasjonene som utgjør et liv, og vår anmelder er imponert. Foto: Linda Bournane Engelberth
Line Madsen Simenstad skildrer relasjonene som utgjør et liv, og vår anmelder er imponert. Foto: Linda Bournane Engelberth

«Dronning Maud Land»: Det enestående i det trivielle

Når siste side blas om er det de små, finurlige detaljene i det kompliserte samspillet av menneskelige relasjoner som setter merkverdig avtrykk.

«Dronning Maud Land» er Line Madsen Simenstads debutbok, og består av fem noveller. Her skildres nære og perifere relasjoner mennesker inngår i – hvordan vi nærmer oss hverandre, bekrefter hverandre og gir hverandre avslag, og hvordan vi responderer på alt dette. Noen relasjoner kan vi komme oss ut av, andre ikke.

I alle novellene er Simenstad god til å holde igjen informasjon, og det er hovedsakelig handling og dialog som bærer frem karakterene for leseren. Det er interessant hvordan forfatteren evner å få frem hvordan trivielle, menneskelige relasjoner kan være såre enkle, og samtidig dypt inngripende. Med et metaforisk, men enkelt språk, males karakterenes liv frem brutalt og ærlig.

«Nei, er du gal. Den er harry. Og det er ikke en begravelsessang.»

Gjennom å skrive realistisk om dagligdagse gjøremål og repetitive handlinger, blir det banale en kontrast som på en god måte fremhever det enestående. I «Rød kjempe» vil faren til Karen at hun skal velge musikken til begravelsen hans, men hun synes ikke selv at hun tar gode valg. Farget av mistro til seg selv, ender Karen med å avvise faren når han nynner frem den sangen han liker. «Nei, er du gal. Den er harry. Og det er ikke en begravelsessang.», sier hun. Denne følelsen av avvisning er vondt bare å lese om, og er nok gjenkjennelig for de fleste. Novellen blir derfor en kjærkommen påminnelse om å stoppe opp og forsøke å observere hvordan responsen vi gir andre uten å tenke oss om, faktisk kan ha nedslående virkning.

Kunne kanskje denne følsomme gutten vært en novellekarakter?

Novellesamlingen klarer på en fin måte å skildre hvordan tilsynelatende ubetydelige detaljer, som å respondere på enhver ytring fra noen andre, faktisk spiller en rolle for vår evne til å leve sammen. Samspillet mellom menneskene i novellen oppstår som en hybrid av handling og respons, på tross av ulikheter. Og når Vera i «Kondolerer» etter en mislykket samtale tenker «Alltid: I morgen er jeg bedre, i morgen er jeg mer.» er det gjenkjennelig og reiser viktige spørsmål. For hvem skal vi alltid være litt bedre for – oss selv eller andre?