«Hair»: Mimrekalas for seniorene

Musikalen «Hair» ble skrevet i samme tid som handlingen er laget til. En tid preget av hippiebevegelsen og unges protest mot politikerne, og som sendte en hel generasjon av unge amerikanere i krig. Musikalen handler om en gjeng unge, politisk aktive hippier bosatt i New York. Hvem som er hovedpersonen er vanskelig å forstå før langt ute i andre akt, først når publikum blir introdusert for Claudes konflikt rundt innkallelse til militæret. Han blir med det stående frustrert mellom forventningene fra de konservative foreldrene og hippievennene.

Om du ikke kjenner godt til handlingen til «Hair» fra før av, er det vanskelig å henge med. Det kan virke som de har konsentrert seg mer om å proppe inn alle sangene enn å legge vekt på et tydelig handlingsforløp. Dette til ulempe for tilskuere født etter 1990. Noe som trolig er en hel del, ettersom Josefine Frida Petterson, kjent fra Skam, er å se på scenen.

Det er noe lite troverdig over de «frigjorte» hippiene på scenen, når de spilles av de stive, kalde nordmennene. Det kan se ut som et par av skuespillerne gled på isen på vei til øving, og at dette resulterte i anspent hofteristing – en stor del av hvert eneste dansenummer. Det hele framstår mer som klein imitasjon av hippie-stereotypien, og minner litt om en skolerevy.

[Ine Jansen presterer på Nationaltheatret](2)

Da «Hair» kom i 1967, var musikalen viktig og relevant, og fokuset på sex, narkotika og nakenhet sjokkerte. I dag er den lite relevant og sjokkerende, og framstår mer som en nostalgiseremoni for besteforeldre. Første akt avsluttes med en kort nakenscene. Denne er ikke mer interessant enn at skuespillerne slipper et laken i slutten av sangen «Where Do I Go?/ Hvor skal jeg gå?» og står plutselig hånd i hånd helt nakne. «Nå har nakenscenen vært, så nå kan vi bare gå,» sier en av skuespillerne mens han later som han er en i publikum over høyttaleren, som et humorinnslag. På premieren til «Hair» var nakenscenen kontroversiell og resulterte nok i gisping i hele salen. Det kunne ha blitt gjort et forsøk på å modernisere kontroversen, men i stedet blir 2018-publikummet eksponert for pupp for tiende gang den dagen.

«Da er det bare å finne frem hippiebuksa igjen!» sies det fra en godt fornøyd og godt voksen tilskuer på vei ut dørene etter å ha sett musikalen ved Oslo Nye Teater.

Det var tydelig at de eldre i salen storkoste seg, men dette teaterstykket er kanskje ikke for millenniumsbarna.

[Arthur Millers legendariske stykke lykkes bare mot slutten](1)