For lite, for sent: Universitas' anmelder er ikke videre imponert over «En handelsreisendes død», og mener forestillingen kommer sent i gang. Foto: Øyvind Eide
For lite, for sent: Universitas' anmelder er ikke videre imponert over «En handelsreisendes død», og mener forestillingen kommer sent i gang. Foto: Øyvind Eide

«En handelsreisendes død»: En moderne tragedie

Det er stjernespekket på scenen når den litterære klassikeren «En handelsreisendes død» settes opp på Nationaltheatret. Forestillingen gnistrer likevel bare mot slutten av siste akt.

Arthur Millers moderne tragedie og kritikk av den såkalte amerikanske drømmen fra 1949, virker stadig aktuell. Hvordan stake ut en karriere? Hvordan oppnå suksess i et samfunn i stadig endring? Skal en satse på gode karakterer, eller funker det bare å ha et vinnende vesen og en god idé? Familiefaren Willy Loman, spilt av Atle Antonsen, klamrer seg fast i sistnevnte. En besettelse som skal føre til familiens undergang – selve bildet på hvordan den amerikanske drømmen bejaes av de få som har lykkes, men utgjør en tragedie for de fleste andre.

At språket skiller seg fra konteksten i sin gammelmodige sjargong virker klosset – om ikke parodisk.

Stilen blant de eldre og yngre skuespillerne anskueliggjør et mulig skille mellom ulike skuespillertradisjoner. Laila Goody, som Linda Loman, og Antonsen sine karakterer står i kontrast til Lomans yngre sønner, som har en mer levende stil. Særlig Olav Waastad, i rollen som den ene sønnen, skiller seg ut som mer naturtro og mindre knyttet til manus. Et friskt pust på en scene der det overtydelige budskapet tidvis trumfer stykkets form.

All den tid tematikken er relevant også i dag, virker formen tidvis haltende. Dramaet er plassert i en moderne samtid, hvilket kommer til syne gjennom rekvisitter som TV, Iphone, klesstil og remixet 80-tallsmusikk. De unge, nedre middelklassesønnene, som sitter foran macen på rommet og mixer låter, begynner nærmest hver setning (nesten gråtkvalt) med å si «Men far...», og ord som «kjøter» gjentas. At språket skiller seg fra konteksten i sin gammelmodige sjargong virker klosset – om ikke parodisk. Replikkene kunne hatt godt av å tilpasses den samtiden og det miljøet stykket er plassert i, i samsvar med hvordan resten av stykket visuelt er modernisert.

Skam-Isak svinger seg i «Grease» – her er anmeldelsen!

En treig og noe stilisert første akt til tross, når Biff i andre akt konfronterer faren med hans livsløgn, gis stykket en vibrerende nerve, og scenen forblir stykkets absolutte høydepunkt. Bare synd dette var like ved forestillingens ende.