Universitas' kyniske amerikaner lot seg røre av Per Fugellis kloke ord. Arkivfoto: Matthis Kleeb Solheim

«Per Fugelli – siste resept»: Et avvæpnende og rørende portrett

Per Fugelli deler sine meninger en gang til, og alle burde lytte.

På visningen av «Per Fugelli – siste resept» var det klart at de fleste i salen, nordmenn, nok visste at de kom til å elske filmen allerede før den startet. Selv var jeg veldig skeptisk. Som amerikaner har jeg inntil nylig ikke visst noe særlig om Per Fugelli. Jeg hadde skjønt at nordmenn elsket ham, men jeg skjønte ikke helt hvorfor. Jeg var ikke bevisst på hvor mye han betydde til norske folk. «Siste Resept» viser både hvor mye, og hvorfor. Det er tydelig fra første scene hvor leken, vis, og sjarmerende Fugelli var.

Per Fugelli fortalte i 2012 om sin studietid: Sløyfet perfeksjonismen

Det er ikke noe mystisk, det han sier.

Regissør Erik Poppe har laget en utrolig dokumentar om en utrolig mann. Han er behersket i måten han viser det siste halvannet året i Fugellis liv; Fugelli snakker mest for seg selv, Poppe dukker bare opp et par ganger. Vi følger Fugelli når han finner ut at sykdommen har blitt verre, og når han kjenner at han virkelig skal dø. Selv om han er kjent for å ha skapt fred med døden sin, var han uansett et menneske, ikke en profet. Han snakker ærlig om hvordan det er å vite at man må forlate alt man vet, og er glad i.

Slik mintes akademia Fugelli: Professoren som kunne målbinde alle

Dokumentaren er vakkert filmet. Måten naturen er blandet inn i intervjuer med Fugelli, sammen scener fra hans hverdagsliv, understreker hvor glad han var i norsk natur, spesielt Røst og Jæren, hvor han døde. Fugelli og Poppe har prøvd å lage en resept til folkene, eller «flokken» som Fugelli liker å si. Det er ikke noe mystisk, det han sier. Det handler om å sette pris på de som er nær, familie og venner. Å være ute i naturen, og nyte den skikkelig. Å kose seg med de små ting i hverdagslivet.

Det høres lett og kanskje klisjéaktig ut, men det traff denne kyniske amerikaneren så hardt at jeg gråt. Ikke bare fordi det var trist at Fugelli døde, men fordi måten han levde på var vakker og meningsfull. Alle har godt av å lytte til Per Fugelli en gang til – eller for første gang.