Vår anmelder er i neseknus beundring for Heave, Blood & Die, andre EP. Foto: Presse
Vår anmelder er i neseknus beundring for Heave, Blood & Die, andre EP. Foto: Presse

Heave, Blood & Die: Vinteren har kommet

Fra det sanne nord, langt nord for muren, dundrer bandet Heave Blood & Die inn med en EP. Værbitte, sinte musikere skåner ikke så mye som en løvetann på sitt inntog.

EP-en kan defineres som doom-metall. Og det er dommedagsprofeterende greier. Tromsøværingene låter brydde og frustrerte, ja akkurat passe livstrøtte, som man blir når hverken mat eller mjød er konsumert.

Låtene er seige, støyete, med en ikke ubetydelig del herlig driv. Fra første låt «Warsaw» blir det også tydelig at vokalen ikke får så mye som et baksete. Vokalen er tilstede kun som en hvisking i vinden, som svarte kråker i bitende kulde. Det er tunge gitarriff og sinna perkusjon som driver låtene. Og i en litt prog-rock stil er låtene dessuten lange og intense, men på alle de riktige måtene, ja som en viss HBO-serie.

Gitaren og tunge trommer marsjerer inn og knuser nesa di

Av de fire låtene som utgjør den 23 minutter lange EP’en er «Harakiri» og «Sinking Ships» høydepunktene. «Harakiri» lurer deg inn i et slags helvete med trivelig trekkspill? Ja det må jo faktisk være trekkspill, før gitaren og tunge trommer marsjerer inn og knuser nesa di. «Sinking Ships» er mye mulig høydepunktet. En ren instrumental som tar seg meget god tid med oppbygningen. Det er også den låta som er prosjektets mest belønnende når den først tar av.

Et knallsterkt prosjekt fra et band som både høres ut som de elsker og hater det de gjør. Deilig gitar og knivspisse synther setter deg i et særs alvorlig humør, men som den masochisten du er så elsker du det.

Fikk du med deg denne?: Musikk-gjøgling