Anmeldelse: Melgaard og Bjertnes
«Noe maa gaa i stykker»: Vellykket samspill
Melgaard og Bjertnes’ samarbeidsutstilling på Rod Bianco er i seg selv både behagelig og merkverdig, men det er den underliggjørende belysningen som gjør den fremragende.
«Noe maa gaa i stykker» er en av de to utstillingene som inngår i Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes’ nye samarbeidsprosjekt. Prosjektet tar utgangspunktet i tekstene til forfatteren Stig Sæterbakken, som ofte siteres direkte i verkene.
Det første rommet er dedikert til trykk og alle bildene er et resultat av et nært og intenst samarbeid. Hver billedflate synliggjør altså en dynamisk prosess i tid og rom, en lagvis oppbygging av trykk, tekst og tegning og en veksling mellom aggressivt uttrykk, på den ene siden, og kontrollert linearitet, på den andre.
Det er tydelig at kunstnerne har tegnet oppå hverandres tegninger: Melgaards bråkete linjer finner sitt motsvar i Bjertnes’ delikate konturer, og voldsomme visuelle utbrudd overlapper elegante profiler. Møtet mellom to radikalt forskjellige personligheter og formspråk på samme billedflate klarer likevel å unngå en total kollisjon, i det de heller ser ut til å utfylle hverandre i en fascinerende stratifikasjon. Resultatet, mot alle odds, er harmonisk og velbalansert.
Lyset flagrer og blinker i det ene rommet
Kontrasten mellom det lineære og det aggressive, mellom det sofistikerte og det naive, preger også rommet med skulpturene: her er et stort, klumpete hode plassert på en klassisistisk kvinnekropp, og polerte og uferdig aspekter går inn i hverandre i nesten alle skulpturene. Risset inn i verkene kan man igjen finne deler av Sæterbakkens tekst, utstillingens behagelige røde tråd.
Denne utstillingen er snart ved veis ende, rekker du den?: Munch/Bjørlo/Cronqvist
Utstillingens mest interessante aspekt finner man da i to lysinstallasjoner, lokalets eneste lyskilde. Overdimensjonerte sitater fra Sæterbakken prosjekteres nemlig over bildene, mens skulpturene er omringet av roterende, langstrakte lamper. Lyset flagrer og blinker i det ene rommet, beveger seg uhyre langsomt i det andre, og tillegger en sterk og dynamisk dimensjon til de immobile verkene.
I tillegg skjuler lyset kunsten like mye som den fremhever den, og forvirrer og styrer publikums fokus. Prosessen resulterer i et underlig og fascinerende moment.
Det er nettopp denne underliggjøringen man sitter igjen med når man forlater lokalet, og som løfter opplevelsen opp til et fremmedgjørende, ekstraordinært øyeblikk og gjør resultatet så vellykket som det er.