«Hersketeknikker – nyttige og nådeløse»: Defensivt om hersking

Sigrid Sollunds bok om hersketeknikker handler mest om forsvar og for lite om angrep.

Det finnes enorme mengder med litteratur om hvordan få og gjenkjenne makt i sosiale relasjoner. I Norge er tematikken mest kjent som hersketeknikker, allmenngjort gjennom SV-legenden og feministen Berit Ås på 70-tallet. NRK-programleder Sigrid Sollund tråkker i Ås’ fotspor i et forsøk på å utvide begrepet i sin nye bok, og viser at hun kan nevne eksempler i fleng.

Angrep er jo som kjent det beste forsvar.

Mange gode intervjuer med et bredt kildeutvalg fra norsk offentlighet hever underholdningsverdien og gjenkjennelighetsfaktoren av hersketeknikkene. Det viser seg nemlig at politikere, kollegaer, venner og familiemedlemmer bruker disse hele tiden i alle anledninger. Man kan bli paranoid av mindre. Riktignok er triksene som presenteres relativt åpenbare, og vil neppe by på store overraskelser. Stråmannstaktikk, mansplaining, tåkelegging eller å bevisst kalle noen for feil navn, vil kunne avsløres uten problemer av et trent øre. Dermed bidrar boka først og fremst til å gjøre flere oppmerksomme på når og hvordan de brukes.

Hvorvidt teknikkene faktisk fungerer er noe som kunne blitt diskutert mer. Det skal nok mer til å vinne diskusjoner enn ved å avslutte med «da», som i «Unnskyld, da», eller «det er jo sant, da», som Sollund eksempelvis trekker frem. Språk er makt, men den språklige makten er også begrenset.

Hva med denne gamle gullsaken? Pang! Ordet angriper.

Der boken er mindre utforskende, stadfester den riktignok mye viktig som kanskje ikke kan sies for ofte. Særlig gode er eksemplene om latente og klart styrende vendinger knyttet til kjønn, som hvor reduserende det er å beskrive prosjektlederen som en «ung kvinne», eller bruk av «catfight» om uenighet mellom kvinner. Klassikerene «kvinnelig lege» og «mannlig sykepleier» må heller ikke glemmes.

Råd mot hersketeknikker kommer også i listeform i hvert kapittel. Disse er jevnt over gode, men altfor defensive. Angrep er jo som kjent det beste forsvar. Boken blir mest en sosial overlevelsesguide, og viktig sådan, men mange vil mer enn å overleve. Hvordan ta makten tilbake og bruke den, går ikke Sollund nærmere inn på. Men kanskje evnen til å avsløre dem viser seg å være den nyttigste hersketeknikken av dem alle.