Aiming for Enrike: Gjør så mye med så lite

Funky, støyete og atmosfærisk. Aiming for Enrike demonstrerte hvordan man kan få til så mye med så lite.

«Tror du må sjekke lyd i basstrommen», «Er det lyden i micen her oppe»

En del styring og ordning måtte på plass før Tobias Ørnes og Simen Følstad hadde alt på plass, og de slapp løs alle de herlige tonene de hadde planlagt for konserten som var et releaseparty for deres siste fullengder «Las Napalmas».

Det er aldri en sur tone hverken av eller på scenen.

Duoen har dandert scenen med en armada av loop-pedaler og effektbokser. Man kan se for seg en siklende Bernhoft stående i hjørnet ved synet av alle disse musikalske lekene. For det er det de gjør på scenen, de leker med lydbildet. Knallhard perkusjon og voldsom gitar er gjennomgående. Med nå tre prosjekter bak seg har duoen nok av instrumentale eventyr og fortelle. De veksler mellom det som kan minne om prog, postrock, funk og jazz-elementer – Ja, i det hele tatt.

Akkompagnert av dunkle blågrønne lys og en kraftig strobe står de to vendt mot hverandre så å si under hele konserten. Publikum enses ikke, men det bryr publikum seg heller ikke om. De er for opptatt av musikken. De rytmiske basslinjene, de mektige forvrengte gitarlydene. Ørnes og Følstad er dyktige musikere som behersker alle de sjangre som sammen utgjør Aiming for Enrike. En spennvidde som plasserer de et sted mellom mange sjangre. Ja til tross for små oppstartsproblemer er det verdt det når man hører at produksjonen sitter som støpt. Basstrommen får det til å dirre i brystet og funky gitarriff får resten av deg til å se ut som en nikkedukke.

Det er lite som trekker ned. Det eneste er at overganger mellom låter veksler mellom å være sømløse til å være litt brå. Ettersom strukturen på settet er i grenseland mellom en lang instrumental-session og enkeltlåter trekker dette en litt ut av opplevelsen. Dette må imidlertid anses som trivielt. Parkteatret er fylt opp av familie, venner og venners venner, det er aldri en sur tone hverken av eller på scenen. En onkel roper engasjert, en vennegjeng sier de er sexy – det hele er veldig vennskapelig og jovialt.

Når det bare er to sanger igjen henvender de seg til publikum for første gang. Litt keitete og sjarmerende forteller Simen Følstad at dette er et release-party og at det var bra så mange kom. Etter å ha vært fortapt i musikken frem til nå virker det som dette er det vanskeligste med hele kvelden. Duoen leverte et knallsterkt lydbilde som trakk deg inn med funky og jazzete rytmer. Med trommer, gitar og effektpedaler viste de at det lar seg bygge en vegg av lyd med veldig lite.